Domkirken fra nordøst (Ingressbilde)

Foto: Charles Foss

(Trykk på bildet for full størrelse)

Nidarosdomen

Nidarosdomen er bygd som gravkirke over Olav den hellige.

HELGENKONGEN

Nidarosdomen er bygd som gravkirke over Olav den hellige. Hans fall i slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 danner et skille i norsk historie i middelalderen. Fra nå av fikk kristendommen for alvor feste i landet. Snorre forteller at to bønder, Torgils og Grim, tok vare på kongens lik etter slaget. De la den avdøde kongen i en enkel trekiste og dro til Trondheim for å spørre om noen av kongens venner kunne ta vare på liket. Dette var det ingen som torde, for danskekongen hadde tatt makten i landet etter Olavs fall. Torgils og Grim rodde derfor opp Nidelven og gikk i land utenfor byen, hvor de gravla kongen i en sandmæl.
Utover vinteren begynte folk å snakke om at Olav Haraldsson skulle ha vært en hellig mann og at under skulle ha skjedd. Sommeren etter ble kongens kiste gravd opp av sandmælen. Mirakler hadde skjedd med liket. Hår og negler hadde vokst og kongen var rød i kinnene som om han bare sov. Biskop Grimkjell erklærte kongen for helgen og martyr den 3. august 1031. Da var det gått bare 1 år og 5 dager etter kongens død.
Kongens kiste ble ført til Klemenskirken, som var den eneste kirken i byen på den tiden. Dagen blir minnet som "translatio Olavi" ( Olavs overføring), - den lille Olavsfesten i motsetning til selve den store Olavsdagen den 29.juli.

Et lite trekapell ble først bygd på stedet hvor kongen hadde ligget gravlagt den første vinteren. Antagelig ble det reist av Olavs sønn, Magnus den gode, som hadde tatt over kongemakten i 1035 etter Svein og Alfiva. Trolig var det en stavkirke, lik den som nå står på Sverresborg Folkemuseum. Sagaen beretter at fra sandmælen hvor Olav hadde ligget gravlagt, "sprang det opp en fager kilde". Vannet hadde helbredende kraft. De syke som drakk av vannet, ble friske igjen.  Denne kilden ble bygd inn murene til de den første steinkirken i form av en brønn og finnes i koromgangen bak høyalteret. Undersøkelser av murene i brønnen tyder på at de kan være fra den første steinkirken som Olav Kyrre bygde rundt 1070.

OLAV KYRRES KRISTKIRKE

Rundt 1070 rev kong Olav Kyrre ned det lille trekapellet og oppførte en stor kirke i stein, kalt Kristkirken. Dette skjedde samtidig med at Olav Kyrre opprettet faste bispeseter i landet. Kirken var i romansk stil, med runde buer. Søylene i det gotiske langkoret er plassert på grunnmuren til Olav Kyrres kirke. Det nåværende høyalteret står på fundamentet til det gamle alteret, som skal stå nøyaktig over stedet hvor kongen hadde vært gravlagt. Hellig Olavs skrin, som var blitt kostelig utsmykket i gull, sølv og med edelsteiner av sønnen Magnus den gode, ble nå flyttet til høyalteret i domkirken og sto siden her i nesten 500 år, fram til reformasjonstiden. Det gikk snart gjetord utover i Norden om miraklene som skjedde i Nidaros rundt Olav den hellige. Flere og flere pilegrimer vandret til Olavs gravkirke for å se skrinet på alteret og for å drikke av det hellige vannet i brønnen. Motivet for pilegrimsreisen kunne variere. Noen pilegrimer søkte en åndelige opplevelse ved helgenkongens grav. Andre søkte helbredelser fra sykdommer, og noen gikk botsgang til Nidaros for å rette opp følgene av ugjerninger de hadde gjort og som de hadde skriftet til sognepresten hjemme. Det første kirkebygget ble raskt for lite. Ut over 1100-tallet ble det utvidet med et romansk tverrskip og skip mot vest. Det nåværende tverrskipet står igjen fra dette anlegget fra midten av 1100-tallet. Alt er i romansk stil, en rundbuestil, der vekten av hele byggverket ligger i selve murene. Derfor er de massive murene ofte opp til et par meter tykke. 

NIDAROS ERKEBISPESTOL BLIR OPPRETTET

I 1152-53 kom kardinal Nicolaus Brekespear til Nidaros. Han var utsendt fra paven i Roma for å organisere kirkeforholdene i Norden. Opprinnelig hadde Norden ligget under erkebiskopen i Hamburg-Bremen, men fra 1104 ble erkebispesetet i Lund i Skåne opprettet for å administrere de tre nordiske landene.
Frasagn om Olavs hellighet hadde gjort Nidaros til et åndelig sentrum og et av de viktigste pilegrimsstedene i Nord-Europa. Det var naturlig at den norske kirke måtte få en selvstendig tilværelse med egen erkebiskop ved Hellig Olavs grav, en kirkeleder som sto direkte under paven i Roma.
Kardinalbesøket i 1152/53 og opprettelsen av erkebispesetet er et høydepunkt i Norges historie. Da kardinal Brekespear kom tilbake til Roma i 1154, ble han valgt til pave Hadrian IV. Han ble dermed den eneste paven som besøkte Norge i middelalderen, - ja, helt frem til pave Johannes Paal II's besøk i Trondheim i 1989.

Erkebiskopen av Nidaros hadde ved siden av sitt eget bispedømme, Nidaros, myndighet over de fire andre norske bispedømmene: Oslo, Hamar, Stavanger og Bergen. Dessuten biskopene på Færøyene, Orknøyene, Suderøyene og Man, Hoiar og Skålholt på Island og Gardar på Grønland. Til sammen lå 10 bispeseter under erkebiskopens ledelse. Samtidig med at erkebispesetet ble opprettet, ble det organisert domkapitler ved bispesetene. Domkapitlet var et kollegium av prester, kalt kanniker eller korbrødre, for under gudstjenestene hadde de sete i store og rikt utskårne korstoler i langkoret, hvor det på vinterstid lå isbjørnskinn på golvet. Korbrødrene hadde ansvar for domkirkens messer og tidebønner. De skulle være et råd for erkebiskopen og styre erkebispedømmet når erkebiskopen var på reise, eller når erkeembetet var ubesatt. Domkapitlet skulle også velge ny erkebiskop, men ofte blandet både kongen og paven seg inn i valget, særlig i senmiddelalderen. I løpet av middelalderen ble det omtrent 24 korbrødre i domkapitlet. De var sogneprester fra bispedømmet, og hadde en tumusordning med å tjenestegjøre i domkapitlet i Nidaros. Domkapitlet hadde flere faste stillinger, blant annet var en av korbrødrene rektor ved katedralskolen som ble opprettet samtidig med erkebispesetet. Elevene studerte teologi og de kirkelige vitenskaper som var nødvendige for å bli presteviet.

ERKEBISKOP EYSTEIN

Den andre erkebiskopen i Nidaros het Eystein Erlendsson. Han hadde lagt bak seg lange og grundige studier ved flere utenlandske universiteter. Hos kong Inge hadde han virket både som kansler, skattmester og kapellan. På grunn av sin dyktighet og iver for å fremme kirkens sak ble han valgt til erkebiskop. Vi vet at han kom til Nidaros som erkebiskop i 1161. Dette forteller en latinsk inskripsjon i Johanneskapellet i tverrskipet. Eystein innviet kapellet straks han var kommet tilbake fra pallium-reisen til Roma. Der hadde han hos paven fått et "pallium", et hvitt ullbånd med små svarte kors, som er et bevis på verdigheten som erkebiskop og leder av en kirkeprovins. Under studietiden og reisen til Italia fikk Eystein se de nye stilretningene. Han kom tilbake med ideer for nybygging ved domkirken og for en ny og rommelig residens, Erkebispegården, på sydsiden av kirken.
De romanske delene i domkirken var oversmykket med siksak-ornamentikk, en anglo-normannisk utsmykning. Ute i Europa hadde cistercienser-munkene protestert mot den overutsmykkede romanske stilen. De hadde bygd enkle kirkebygg uten ornamentikk. Samtidig hadde de begynt å lage noen av de runde romanske buene litt spissere, - en begynnelse til gotisk stil.
Denne byggestilen ser vi i de øvre delene av tverrskipet og i skrudhuset som erkebiskop Eystein bygde i 1160-70 årene. Et skrudhus var et rom hvor presteskruden ble oppbevart, et sakristi. I domkirken blir skrudhuset også kalt kapitelhuset, for domkapitlet hadde møtene sine i dette kapellet.

Eystein fulgte nøye med i hvordan byggingen gikk framover. Han forteller selv at han en dag var oppe på et av stillasene i kirkegavlen for å samrå seg med byggelederen. Da sviktet plutselig en av bjelkene og han stupte ned mot bakken. Merkelig nok overlevde han fallet, men han var altfor forslått og skrøpelig til å holde den store Olavsmessen som var nært forestående. Men på Olavsdagen ble Eystein frisk igjen. Et mirakel hadde skjedd. Han kunne feire messen som om ingen ting hadde skjedd, og fulgte Olavsskrinet i prosesjon rundt i byen etter messen. Dette skriver erkebiskop Eystein i en bok med tittelen "Passio Olavi", om alle under som skjedde rundt Olav den hellige.

Erkebiskop Eystein var ivrig opptatt av læren til den hellige Augustin, og han opprettet et augustinerkloster, kalt Elgeseter (dvs. det hellige setet, erkebispesetet) på den andre siden av Nidelven.
Eysteins teologiske oppfatning om å heve kirken over den verdslige makt, skulle få betydning for hans forhold til kongemakten. Han ble innblandet i striden mellom jarlen Erling Skakke og sønnen Magnus på den ene siden, mot et nytt kongsemne som krevde makten, Sverre. Under striden bygde Sverre borgen Sion oppe på Byåsen, i dag Sverresborg. Erkebiskop Eystein og kong Magnus Erlingsson led nederlag i slaget på Kalvskinnet i 1199 og siden Ilevolden i 1180. Etter dette måtte erkebiskopen flykte til England, hvor han ble i landflyktighet i tre år.

GOTIKKEN

Under oppholdet i England fikk Eystein se en ny byggestil i katedralen i Canterbury. Det var gotikken, med sine slanke søyler, elegante spisse buer og himmelstrebende hvelvribber som pekte oppover mot himmelen. I forhold til den romanske stilen, hvor hele vekten av byggverket lå i massive murer, hadde arkitektene ved hjelp at matematisk utregning klart å fordele vekten av hele byggverket til strebebuer, hvelvribber, støttepilarer og søyler. Ved hjelp av dem ble vekten ført til visse punkter i murveggene. Nå kunne store vinduer bli åpnet opp i murflatene, hvor vakre glassmalerier ble innsatt. Dette var en helt ny byggeteknikk soni var kommet fra Saint Denis-kirken ved Paris.

Da Eystein kom tilbake til Nidaros i 1183, hadde han med arkitekter og steinhoggere fra England. De tok fatt på å bygge et nytt høykor rundt Olavsskrinet. Dette ble bygd som en åttekant, en oktogon, i tidlig gotiske stil. Åttetallet er symbol på det uendelige, og åttekanten er ofte benyttet til gravkirkeform for å symbolisere evigheten.
I domkirkens oktogon diktet Eystein og hans håndverkere i gotisk stil. Hele naturen, hele Guds skaperverk ble framstilt i form av blomster og løvverk, dyrefigurer og menneskehoder. Alt som Gud har skapt, ble gjenskapt i kleberstein.
Oppe i høydene i oktogonen, høyt over oss og hvor ingen kan se det, sitter et lite ekorn og spiser på en nøtt. Også ekornet er med fra skaperverket. Utsmykningen måtte være like vakker over alt. Også der ingen kan se dem. En gotisk katedral er ikke bygd for oss mennesker, men til Gud. Gud ser over alt. Derfor måtte man ha like mange ornamenter overalt i kirkerommet.

Erkebiskop Eysetein hadde planer om en ny gotisk katedral, en kirke som skulle bli et verdig minnesmerke over landets helgenkonge, men han fikk ikke se planen fullført. Eystein døde allerede i 1188, og han ble gravlagt i skrudhuset.
Ut over 1200-tallet fortsatte ombyggingen av domkirken til gotikk. Et nytt langkor ble reist i tidlig gotisk stil. Søyler ble satt på grunnmurene til den gamle romanske kirken og ytterveggene flyttet lenger ut. Man fortsatte med vestskipet i engelsk høygotikk. Vi vet at erkebiskop Sigurd Eindrideson la grunnsteinen til vestfronten i 1248, og slik domkirken ser ut innvendig, sto den trolig ferdig rundt 1300.

BRANNER OG FORFALL

Meningen var nok å bygge om også tverrskipet til gotikk, men det ble stående igjen i romansk stil. Den første brannen kom i 1328 og alt arbeid måtte konsentreres om restaurering og gjenoppbygging.
Nye branner fulgte i 1432 og 1531. Flere branner oppsto på grunn av lynnedslag. Dette satte fyr på trekonstruksjonene som holdt oppe det utvendige taket over hvelvene. Trebjelkene begynte å brenne og falt med på steinhvelvene, som styrtet ned gjennom kirken og tok med seg søyler og buer. Alt brennbart gikk opp i fiammer.
I årene 1349-50 herjet Svartedauden over Europa. Dette rammet også Norge, og en tredjedel av befolkningen døde. I Nidaros døde erkebiskopen og hele domkapitlet unntatt én av korbrødrene. Mange gårder ble lagt øde. Dette skapte en vanskelig økonomi for domkirken og erkebispestolen. Det var inntektene fra store jordeiendommer som hadde vært det viktigste grunnlaget for å finansierere byggeprosjektene. Ut over 1400-tallet forbedret økonomien seg, men det skulle gå 200 år før folketallet ble det samme igjen. Domkirken ble restaurert og satt i stand, men etter den tredje brannen i 1531 var det de store politiske omveltningene som satte en stopper for gjenopppbyggingen. Vestskipet forble en ruin og ble avstengt fra resten av kirken med en stor mur under den vestre tårnbuen.

REFORMASJONEN

I 1537 kom ble reformasjonen innført i Norge. Den siste katolske erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, måtte flykte fra landet. Som erkebiskop var han leder av det norske riksrådet, og han ivret sterkt for å hevde Norges selvstendighet overfor Danmark. Samtidig kjempet han for å sikre den katolske kirkes stilling i Norge. Erkebiskopen ble trukket inn i drakampen mellom adelsmenn, danskekongen og den mektige fru Inger på Austrått. Under stridighetene bygde erkebiskopen et renessanseslott i form av et forsvarsanlegg på Steinviksholmen i Trondheimsfjorden. Hit førte han med seg Olavsskrinet fra domkirken, og herfra kjempet han sin siste kamp for Norges selvstendighet og katolisismen, inntil han den 1. april 1537 måtte flykte fra landet.
Kongen i København tok nå over kirkens jordeiendommer. Domkirkens skatter ble ført til København for å bli smeltet om til penger, også Olavsskrinet. Hoffets skattmester kvitterte for skrivet, og kvitteringen forteller at det blant annet kom inn 95 kg forgylt sølv. Olavsskrinet hadde vært tredobbelt, og det ytterste skrinet hadde vært rikt besatt med gull og edelsteiner. Det innerste skrinet, selve trekisten som var blitt laget på Stiklestad, ble stående igjen på Steinviksholmen. Senere ble denne kisten med Olavs legeme ført tilbake til domkirken og igjen satt på høyalteret.
I 1564 ble Trondheim inntatt av svenskene under syvårskrigen. Svenskene tok Olavs kiste med seg, og meningen var å bringe det til Sverige. Men det var for tungt. De svenskene soldatene dro ut de siste sølvnaglene og gravla kisten ved Fløan kirke i Skatval. Samme året, da den svenske hærmakten var drevet tilbake, ble Olavs lik ført tilbake til domkirken og satt ned i en åpen grav inne i kirken.
I 1568 befalte kongen i København at graven skulle fylles igjen og stedet hvor Olav lå skulle glemmes. I det lutherske Danmark-Norge skulle det ikke lenger være noen helgendyrkelse. Dessuten var Olav den hellige et nasjonalsymbol for nordmennene. Olav som samlingsperson måtte fjernes, for med reformasjonen ble det bestemt at Norge ikke lenger skulle være et selvstendig rike, men en del av Danmark.

En uværsnatt i 1689 blåste spiret på hovedtårnet ned og laget store skader. Nye branner fulgte, både i 1708 og 1719. Det økonomiske grunnlaget for vedlikehold var borte etter at den siste erkebiskopen måtte flykte, og alt kirkegods ble underlagt den dansk-norske kongen. For å skaffe seg en viss inntekt til driften, begynte den lutherske menigheten å selge domkirkens kapeller og kjellerrom som gravplasser for byens rike familier. De gotiske søylene og buene i langkoret ble erstattet med massive, grove murer og kirken fikk et barokkinteriør. I langkoret kunne velhavende trondheimsfamilier kjøpe seg plasser i 'pulpiturer', nesten som teaterlosjer oppover langs veggene. Her var de til stede under gudstjenestene for å bli sett, og her kunne de stenge for med små dører og halvsove under lange prekener.

RESTAURERINGEN

I 1814 fikk vi en egen norsk grunnlov på Eidsvoll. I Europa blomstret nasjonalromantikken, noe som fikk stor betydning i Norge, et land som i 400 år hadde vært under dansk styre. Norske malere, forfattere og musikere svermet for Norgesveldets storhet under middelalderen. Historiske drama ble skrevet. Vakre romantiske landskap ble malt, og komponistene skildret den norske kongesagaen i sin musikk. "Haakon Hal og Olafs Kirke, rejse ville de af Gruus" skrev Henrik Wergeland i diktet "Norges Storthing" (1842). Domkirken i Trondheim, reist over Norges nasjonalhelgen, måtte bygges opp igjen fra ruinen. I 1869 begynte restaureringen med den tyskfødte arkitekt H. E. Schirmer som den første leder for gjenoppbyggingen.
Utgravninger ble satt i gang. I langkoret fant de gravene til ni norske konger fra middelalderen og dessuten flere av erkebiskopenes gravsteder. Fra kongesagaene vet vi hvilke konger som ble gravlagt i domkirken, men det var umulig å identifisere dem. Derfor er de ni kongegravene bare markert med et like kors på golvet i langkoret.
Det ble arkitekt Eilert Christian Brodtkorb Christie som gjenskapte mesteparten av interiøret, og hans arbeid ble ført videre av arkitekt Olaf Nordhagen, som rekonstruerte vestskipet i 1920-årene.
Det hadde ikke vært meningen å gjenoppbygge vestskipet da restaureringen begynte. Helt siden reformasjonstiden hadde vestskipet ligget i ruin, - en sjarmerende ruin for 1800-tallets nasjonalromantikere. Tiden forandret seg, også ideene for restaureringsarbeidene. Ut fra ornamenter og deler av buer og søyler ble vestskipet rekonstruert og bygget opp igjen. Man så at de dekorasjonene som man fant, var meget like Angel's Choir i Lincoln-katedralen i England.
Dessuten ble det funnet steinhoggermerker over hele kirken, signaturer som steinhoggerne satte på steinene for å vise hva de hadde laget. Hver steinhogger hadde sitt eget merke i lauget, middelalderens fagforening for håndverkere. I ruinene i vestskipet fant man de samme signaturene som i engelske katedraler. Det hadde vært de samme steinhoggerne. Hele interiøret i domkirken var ferdig i 1930, da Trondheim feiret 900-årsjubileet for Olavs fall på Stiklestad. Etter 1930 har domkirkearkitekt Helge Thiis gjenreist vestfronten med domkirkens hovedinngang. De to vestfronttårnene sto ferdig i 1969, - hundre år etter at restaureringen begynte.
Også vestfronten hadde ligget i ruin. Det sto igjen bare én billedrekke med fem skulpturer fra middelalderen. Den andre rekken med statuer kunne rekonstrueres etter et kopperstikk laget av J. M. Maschius på 1600-tallet. Men det ble ikke funnet rester av de øverste delene som kunne bevise hvordan tårnene hadde sett ut i middelalderen eller om de noen gang hadde vært fullført. De øverste delene og de to vestfronttårnene er en nyfantasi i gotikk av arkitekt Helge Thiis, etter forbilde fra engelske gotiske katedraler.
Lenge var det meningen å bygge et nytt sentraltårn isteden for det grønne kopperspiret, et sentraltårn etter Thiis's planer for de firkantede vestfronttårnene. Men arkitekt Christies spir er blitt stående.
Mange norske billedhuggere har vært engasjert ved restaureringen, både den innvendige utsmykningen i omamenter, skulptur, glassmaleri, og til vestfrontens mange statuer. Kunstnere som Stinius Fredriksen, Gustav Vigeland, Dyre Vaa, Kristoffer Leirdal, Arnold Haukeland, er noen av de som har arbeidet i gotikkens formspråk.
Restaureringen ved domkirken foregår fortsatt. Nå er det vedlikehold som er det viktigste arbeidet. Ny stein blir hugget der hvor det er absolutt nødvendig, og originalen blir satt på steinsamlingen. Klebersteinen forvitrer på grunn av regn, snø og is som trenger seg inn i ornamentene, og forurensningen i luft og nedbør tærer på utsmykningene.
På samme måte som i middelalderen arbeider steinhoggerne med hammer og meisel, og de andre håndverkeme ved restaureringen den dag i dag med kirkens mange ornamenter, høyt oppe i bueganger og tåm, hvor vi mennesker ikke kan se dem  Etter 25 år ved restaureringsarbeidene får de ansatte en liten utmerkelse med inskripsjonen: "Gud i himmelen ser ditt arbeid".

VESTFRONTENS SKULPTURER

Vestfronten er kirkens hovedinngang. Over inngangsportalene blir kirkens historie vist for pilegrimer som søker St. Olavs grav og menigheten på vei til kirkens gudstjenester. Over inngangen står heilige menn og kvinner, helgener, som har vitnet om Kristi liv og virket for den kristne kirke. Her står de som forbilder for det liv man skal etterstrebe som kristen på pilegrimsgangen gjennom livet.
Midtpartiet av vestfronten viser Kristus i tre forskjellige bilder. Over hovedinngangen ser vi Kristi korsfestelse. Hans mor, Maria, og apostelen Johannes står på hver side av korset. Rosevinduets glassmaleri har et dommedagsmotiv når man ser det innenfra kirken. Ute på vestfronten ser vi Dommedag framstilt også i gavlen over rosevinduet: Kristus kommer igjen for å dømme de levende og døde på Den ytterste Dag. Helt øverst på vestskipets gavl vises Kristus i himlenes herlighet, omgitt av lovsyngende engler. I den første billedrekken, på hver side av Kristus på korset, står statuer av de 12 apostlene, de som brakte budskapet om Kristus utover i verden. Ytterst på hver side av apostlene står helgener, de som fortsatte apostlenes gjerninger ved å vitne om den kristne tro i Europa. Alle helgener står med sine attributter, som symboliserer hvem de er. En av statuene er imidlertid ingen helgen, men en vikingkonge: Olav Trygvason. Han står her som byens grunnlegger, og den kongen som lot bygge den første kirken i Trondheim, Klemenskirken.
I den andre billedrekken står nordiske helgener og statuer som symboliserer de kristne dydene. Her finnes også de fire norske helgenene: St. Sunniva med bergklippen fra Selja, St. Hallvard med kvernsteinen, St. Olav med rikseplet og øksen som drepte ham på Stiklestad, og erkebiskop Eystein med en modell av den gotiske domkirken i hendene.
Den tredje billedrekken har statuer av konger og profeter fra Det gamle Testamentet, Kristi forfedre. På det nordre vestfronttårnet står erkeengelen St. Michael. Han løfter sitt spyd for å drepe dragen, den onde makt. St. Michael er kirkens vokter og verner og beskytter kirken mot Det Ondes makt.
Utvendig på kirken finnes utallige grotesker, vannspyere og steinspisere. Noen er djevler som biter og tærer på kirkens steiner, andre lider og viser fryktelige smerter idet de flykter fra kirkens hellige steiner.

GLASSMALERIENE

Vi vet ikke hvordan domkirkens glassmalerier så ut i middelalderen. Alt glass gitt tapt under de mange brannene. Derfor er alle glassmalerier fra restaureringen. En konkurranse for utsmykning med glassmalerier ble utlyst i 1908, og den ble vunnet av Gabriel Kielland. Han hadde studert i Frankrike, franske glassmalerier og middelaldersk ikonografi. De første vinduene ble laget i Paris, men senere ble det opprettet et eget glassmakerverksted i Trondheim. Alle domkirkens glassmalerier var ferdig i 1934. Teknikken er som i middelalderen: farget glass. De utallige, forskjellige glassbitene er satt sammen med bly, og siden bemalt med konturer og med toning som frambringer det mystiske og guddommelige lys i gotiske katedraler.
I middelalderen var det bare noen få som kunne lese, så å si bare presteskapet. Derfor laget kirkens menn framstillinger i form av statuer, relieffer og billedbånd som fortalte om Kristi liv og historien om hellige menn og kvinner. I kirkerommet kunne middelaldermennesket gå og lese Bibelen som en billedbok.
Gjennom sideskipet på nordsiden gjennom hele kirken finnes framstillinger fra Det gamle Testamentet, mens man på sydsiden ser hendelser fra Det nye Testamentet. De begynner nede ved hovedinngangen i vest og går kronologisk oppover mot høyalteret. Det store rosevinduet viser Dommedag. Under selve rosen står Kristus i midten, med de salige på sin høyre side og de fortapte på venstre side. Oppe under hvelvet, i klerestoriet gjennom hele kirken, ser vi glassmalerier av helgener. Her oppe under himmelen står de som forbilder for menneskene. Her er de helliges samfunn. Når man leser et glassmaleri, begynner man nederst og fortsetter siden oppover i vinduet. Dette er det vanlige for alle fremstillinger i middelalderkunsten, både på alterforstykker (antemensaler) og på alterskap.

KRONING OG SIGNING

Nidarosdomen er Norges kroningskirke og nasjonalhelligdom. Helt fra vikingtiden har kongehyllingen på Øratinget i Trondheim vært en sentral handling for at en ny konge kunne godtas som rikskonge.
Eystein Erlendsson kom til Nidaros som erkebiskop i 1161, grepet av de nye kirkelige ideene i Europa: å heve kirkens makt over den verdslige. Borgerkrig og samkongedømme hadde preget Norge i lengre tid. Nå ville erkebiskop Eystein innsette én konge som kunne styre landet etter kirkens normer, en konge innsatt av Gud.
Da Magnus Erlingsson ble kront til konge i Bergen i 1163, fikk erkebiskop Eystein gjennomført at Magnus ofret kronen og riket til St. Olav i Nidaros. Kong Magnus tok landet i len av St. Olav, som ble kalt "Rex perpetuus Norvegiae", - Norges evige konge. Etter kongens død skulle kongekronen føres til Nidaros og henges opp over Olavsskrinet. Kongens etterfølger måtte derfor komme til Olavs grav i Nidaros og få kongekronen overrakt av kirkens menn. Men ofringen av kongekronen til St. Olav ble bare en ideologi. Påfølgende konger ville ikke komme til Nidaros for å få symbolet på kongemakten fra hendene til erkebiskopen.
Første kongekroning i Nidaros fant sted da Karl Knutsson Bonde ble kront i 1449. Året etter ble kong Kristian I kront og siden kong Hans i 1483. Ved innføringen av reformasjonen opphørte Norge som eget rike. Det skulle til "evig tid" være underlagt Danmark. I 1814 kom unionsoppløsningen, og Grunnloven bestemte at kongene igjen skulle krones i Norges gamle kroningsby, Trondheim. Da kong Karl Johan ble kront i 1818, hadde Norge ingen kronregalier i form av kongekrone, septer eller rikseple. Regaliene ble bekostet av kong Karl Johan og skjenket domkirken hvor det for alltid skulle oppbevares. Først i 1988 fikk Norges kronregalier en permanent oppbevaring i nordre vestfronttåm, hvor de vises fram til bestemte tider.
Etter kroningen av kong Håkon VII og dronning Maud i 1906, bestemte Stortinget i samråd med kongen, at kroningsseremonien skulle avskaffes (1908). De hevdet at kroningen var en altfor middelaldersk handling i et demokratisk samfunn.
Kong Håkon døde i 1957, og egentlig skulle det ikke være noen kroning av kong Olav V. Men kong Olav ønsket en gudstjeneste i Nidarosdomen for å minne sin far og mor på deres kroningsdag. Samtidig hadde han et ønske om å bli velsignet for sin gjerning som konge. Biskop Arne Fjellbu laget derfor en signingsgudstjeneste for kong Olav i 1958. Den samme signingen ønsket kong Harald og dronning Sonja i 1991 etter kong Olavs bortgang. Ved kongesigningen blir kronen ikke lenger satt på kongens hode, men kongens og dronningens kroner ligger ved domkirkens høyalter når de blir velsignet av Nidaros biskop.
Dermed følges den gamle tradisjonen fra middelalderen: velsignet av kirken og hyllet av folket, som på det gamle Øratinget.

 

LITTERATUR

Førere og guidebøker: Albertsen, August: Illustrert fører til Nidarosdomen. (Trondheim 1965)
Fischer, Dorothea: Nidarosdomen i tekst og bilder. (Trondheim 1991)
Havgar, Torgeir: Glassmaleriene i Nidarosdomen. (Trondheim 1973)
Kolsrud, Oluf: Olavskyrkja i Trondheim. (Oslo 1914)
Nidarosdomen og Erkebispegården (red). (Trondhcnn 1995)
Rian, Johan B.: Nidarosdomen. Kristkirke og Olavskatedral. (Trondheim 1973)
Suul, Torgeir: Nidarosdomen: glassmaleriene. (Trondheim 1983)
Suul, Torgeir: Nidarosdomen: vestfrontens skulpturer. (Trondheim 1980)

Større verk:

Fischer, Gerhard: Nidaros Domkirke. Gjenreisning i 100 år 1869-1969. (Oslo 1969)
Fischer, Gerhard: Domkirken i Trondheim, bind I & II. Kirkebygget i middelalderen. (Oslo 1965)
Lysaker, Trygve: Domkirken i Trondheim, bind III.Fra katedral til sognekirke. (Oslo 1973)

Kilder

Relaterte artikler