Trondheim

C. H. Kølle ca. 1820

(Trykk på bildet for full størrelse)

1800-tallsbyen

Hører til Trondheim og Handel

Handelsnæringene stod hele tiden temmelig sterkt i Trondheim, og et godt stykke inn på 1800-tallet var byens handelsmenn fortsatt beskjeftiget med å selge råvarer som trelast, malm og fisk. Etter hvert snudde det hele slik at byen ble en fordelingssentral for industrivarer som kom utenfra.

1800-TALLSBYEN

Like i vannkanten, så å si rett under fossen er det blitt bygget et kobbersmelteverk drevet av naturens kolossale kraftoverskudd ved at selve vannfallet holder maskineriet i sving. Det var litt av en opplevelse å se mekanikkens moderne uhyrer i aktivitet og tanken på at mennesket selv har skapt disse uhyggelige vesener og utstyrt dem med nesten overnaturlige krefter, fylte meg med redsel. Det var en ubeskrivelig jungel av hjul, sag, koblinger og hammere som jeg ikke forstod meg på, men jeg husker med gru en forferdelig maskin med knivlignende hode som jevnt og uanstrengt skar over kobberbarrer så tykke som trestammer. I ovnenes rødlige skjær stod sorte, halvnakne skikkelser som lik djevelens ildvoktere passet det sprakende flammehav. Det var et infemalsk spetakkel av hammerslag, av saggnissel, av hvinende hjul og fresende smeltedigler, stadig dominert av fossens øredøvende tordenskrall, et vredesrop fra Guds evige skaperverk som lød som en protest mot menneskets forgjenelige oppfinnelser!

Det er Leonie d'Aunet som forteller dette i reisebeskrivelsen På vei til Spitsbergen (1838) om en tur til Leirfossene sør for Trondheim. I sterke og bilderike ordelag skildrer hun hvordan mange så på de industrielle nyvinningene som på den tiden var i ferd med å innta byen. Men Trondheim skulle aldri bli en typisk industriby. Handelsnæringene stod hele tiden temmelig sterkt i byen, og et godt stykke inn på 1800-tallet var byens handelsmenn fortsatt beskjeftiget med å selge råvarer som trelast, malm og fisk. Etter hvert snudde det hele slik at byen ble en fordelingssentral for industrivarer som kom utenfra. Varene ble solgt videre til distriktene rundt byen og til Nord-Norge. Behovet for gode kommunikasjoner var derfor stort.

I 1801 bodde om lag 8 800 mennesker i Trondheim. Befolkningen økte kolossalt, særlig på slutten av 1800-tallet. Byen hadde 13 000 innbyggere i 1840, og hele 34 000 i 1895. I 1920 var tallet 70 000. I løpet av hundreåret vokste de nye bydelene Møllenberg, Lademoen, Singsaker og Rosenborg fram. Og området på Kalvskinnet ble gjenbygd.

DET STORE NØDSÅRET

Landet ble rammet av uåx og misvekst i 1812. Potethøsten ble mislykket, kornet frøs og sildefisket slo feil. Bygde- og byfolk begynte å spise barkebrød. Mange døde av sult. Som en følge av matmangelen, steg prisene på mat. En potet kostet 8 skilling, og en tønne salt kostet 18 1000 riksdaler. Bare rike mennesker kunne kjøpe dyrt korn som kom fra Jämtland i Sverige. Folk ble desperate, og bøndene fra Selbu, Meråker, Stjørdal og Innherred bestemte seg for å dra til Trondheim for å demonstrere. Det gikk rykter om at korn fantes på bryggene hos de velstående kjøpmennene. Bøndene samlet seg på Bakklandet og marsjerte over Bybroa og nedover Søgaden eller Kjøpmannsgata. General von Krogh kom ridende for å snakke dem til rette, men en illsint meråkerbygg, Saxe skomaker, rev generalen ned fra hesten. Bryggene ble gjennomsøkt, og det lille kornet som ble funnet ble fordelt på dem som kunne betale. Men Saxe skomaker kom på Slaveriet eller i fengselet for ugjerningen sin. Året 1812 ble på folkemunne kalt "storkleinåret".

INDUSTRIUTVIKLING

Tidlig på 1800-tallet var det ikke mange industribedrifter i byen. Et skipsbyggeri på Bakklandet, et såpekokeri i Devlebukta, flere brennerier og reperbaner, en dampmølle i byen og noen møller ved Ilelva var det hele. Men i 1830-årene begynte industrialiseringen å skyte fart. En kromfabrikk oppe ved Leirfossen ble anlagt, men den første store industribedrift i byen ble Fabrikken ved Nidelven. Den begynte sin virksomhet på Bakklandet i 1843 som møllebruk, støperi og mekanisk verksted. Fabrikken bygde det første norske dampskip i 1850. Det fikk navnet Nidelven. Byen hadde da en handelsfiåte på 400 seilskip. Etter en tid flyttet Fabrikken ved Nidelven virksomheten sin lenger ut mot elveosen på grunn av bedre havneforhold og fortsatte med å produsere lokomotiver, dampmaskiner og dampbåter. I 1870 var arbeidsstokken på hele 300 mann. Trolla Brug var også et stort mekanisk verksted. Der støpte man ovner, maskindeler og en del skip ble bygd. I 1872 ble Fabrikken ved Nidelven og Trolla Brug slått sammen til Trondhjems Mekaniske Verksted (TMV) som i årtier var en hjørnesteinsbedrift i byen. TMV hadde 700 ansatte rundt århundreskiftet. Andre mekaniske bedrifter lå også ved Nidelva, men ingen så store som TMV.
R. Klem og T. Hansen startet i 1852 et garveri, og om lag 25 år senere arbeidet 140 mann i bedriften. Garveriet ble kjent som et av de største i Norden og særlig for spesialproduktet sitt; maskinremmer av hvalrosshuder.
A. Halseth grunnla i begynnelsen av 1880-årene et stort dampbakeri i Krambugata. Bedriften solgte bakervarer til befolkningen i Trondheim og omegn, ja, til og med til deler av Midt-Sverige. I 1873 fikk byen sin første sjokoladefabrikk, og konditormester O. Erichsen ble snart berømt i hele landet for sin konfekt og sjokolade.
E. C. Dahls bryggeri ble etablert i 1856, og sammen med andre og mindre bryggerier og mineralvannfabrikker skulle bedriften hjelpe med å slukke tørsten til trondheimerne. En reklame med anbefaling og bruksanvisning forteller oss følgende:
E. C. DAHLS BRYGGERI, Trondheim anbefaler sit renomerede holdbare Øl:
Bayer-Øl, Bok-Øl, Sundheds-Øl og Sødt-Øl
Sundheds-Øl (Maltextract) er en særdeles styrkende Drik, der gavnlig har været anvendt i flere Sygdomstilfælde. Saavel Sundheds-Øl, som det kraftige Bok-Øl finde stadig en større udbredelse. Den, der sætter Pris paa et godt Glas Øl, maa iagttage, at Øllet har en rigtigt Temperatur. I den kolde Aarstid bør man altid have nogle Flasker staaende i opvarmet Værelse, helst paa Gulvet, da Øllet derved faar en mere jevn og passende Temperatur. Opvarmingen bør ikke ske for hurtig. Man bør heller ikke skjænke mere i Glasset end man drikker ud for hver Gang.

I løpet av 1800-tallet ble håndverkerstandens økonomiske og utdanningsmessige maktstilling forandret. Laugsvesenet ble avskaffet, enkelte håndverk forsvant totalt, og industri og stordrift tok over i større og større grad. Noen håndverksmestere tok utfordringen og startet for eksempel en skofabrikk med mange svenner og lærlinger som skomakermester Hans C. Elnan, mens andre som ikke hadde kapital og framtidstro, endte opp som fattige lappeskomakere på Bakklandet eller i Ila. I 1888 levde hele 116 skomakere i byen. Hvor mange skomakere finner du i dag i byen? Håndverksnæringene opplevde både stagnasjon og ekspansjon i forrige århundrede.

SAMFERDSEL OG ANDRE TJENESTER

Kommunikasjonsnettet utviklet seg kraftig som en følge av økt industri- og handelsvirksomhet. Faste skipsruter ble etablert både på fjorden, langs kysten til Bergen og Hammerfest og utenriks til Hamburg og England. Nidelven gikk en tid i fast rutefart mellom Trondheim og Steinkjer. Med 9 knops fart og med et kullforbruk på 3 tønner i timen dampet den innover fjorden. I 1857 ble Nordenfjeldske Dampskibsselskab startet opp. Trondheimerne ville frakte varene sine på hjemlige skip.

Nei, det var et merkelig syn. Storparten av dem som stod her, hadde aldri sett det før, selv om de hadde hørt det nevnt mangen gang. Det var et dampskip, som de kalte det. Det hadde to store hjul utenbords, et på hver side midtskips, og de dreide rundt så kjapt at sjøen gikk hvit omkring dem Midt på skipet og innenbords stakk et stort rør i været, og røk steg opp som fra pipen på et hus. Skipet gikk kvast somfor en liten kuling, enda det var blanke stille.
Voksne folk sa ikke stort. En gammel kone felte tårer, og tørket dem vekk med lommetørkledet som var lagt ihop firkantet på salmeboken. Synet hadde tatt henne som gudsord. (-) En av dem ropte: "Han hi itnå segl!"
En ung, sterkt rundrygget mann undret seg over om det var noe i det som folk sa at bygdene innover skulle få et dampskip, et som gikk fast. En gammel mann nevnte noen ord om nye tider og store tider. Men det var en som ikke likte slikt snakk; han mente at dampskipene var til ingen nytte her innover, ettersom folk måtte ha jægtene og jagtene sine likevel; det ble for dyrt for bønder å reise med dampskip.

Slik opplevde bygdefolket inne i fjorden et sted sitt første møte med dampbåten i følge Peter Egges roman Hansine Solstad (1925).

Størenbanen ble åpnet i 1864, og Fabrikken ved Nidelven bygde lokomotivet Trønderen som prustende skulle trekke gods og personer fram og tilbake mellom Trondheim og Støren. En ny bro over Nidelva ble bygd til denne jernbanen, og den har senere blitt til Elgeseter bro. Jernbanestasjonen lå litt sør for kinosenteret. Rørosbanen og dermed forbindelsen til hovedstaden ble åpnet i 1877, og Meråkerbanen og kontakten med Sverige kom i 1882. Banen fikk stor betydning for fiskeeksporten til nabolandet. Etter hvert kom også Nord-Norge-banen i etappevis.

Byen fikk gass i 1852 ved at et gassverk ble bygd på Kalvskinnet. Gatene ble etter hvert belyste, og flere og flere bygårder la inn gass til oppvarming, matlaging og belysning. Etter at private selskaper hadde startet produksjon av elektrisitet til blant annet Domkirken og Teatret på 1880-tallet, tok kommunen over og utarbeidet en storstilt plan. Kommunestyret vedtok riktignok først at 2000 lamper skulle installeres i byen med kraft fra Ilabekken, men i 1895 kjøpte kommunen Leirfossene, og noen år senere ble elektrisitetsverket opprettet. Dermed hadde byen nok kraft i mange tiår. I 1901 ble den elektriske sporveislinja mellom Buran og Ilevollen åpnet. Vannverket ble stadig forbedret utover på 1800-tallet. Trerørene ble skiftet ut med jernrør, og både offentlige og private vannposter ble anlagt på gater og gårdsplasser. Ilavassdraget var utmerket til denne tjenesten, og reguleringsdammer som Theisendammen og Kobberdammen ble innkjøpt og utbedret. Mølledriften forsvant etter hvert helt. Samtidig utarbeidet kommunen en egen kloakkplan. Byboerne kunne nå snuse inn en friskere luft.

BYBRANNENE

Byen hjemsøkes av store branner i forrige hundreåret. Fjordgateområdet brenner i 1818, men det er i 1841 og 1842 de virkelig store brannene slår til. Først blir et stort område mellom elva og Munkegata og Dronningens gate og Kanalen lagt i aske. 39 brygger og 314 gårder brenner og over 3000 mennesker blir husville. Ved gjenoppbyggingen blir Thomas Angells gate anlagt for å hindre lignende katastrofe. Men allerede året etter slår flammene til på nytt. I området mellom Prinsens gate og Hospitalskirken brenner 300 gårder og brygger raskt ned og nye 3000 husville bor i byen. Den brede St. Olavs gate og Tordenskjolds gate blir anlagt for å hindre gjentakelse. Da et stort område bak Vår Frue kirke blir flammenes rov i 1846, har myndighetene fått nok og innfører murtvang på alle nybygde hus. Enkelte huseiere følger selvfølgelig ikke påbudet. I 1857 brenner et område øst i Fjordgata. 4 gårder og 15 brygger ligger i aske.

CARL ADOLF DAHL

Mange mener at Carl Adolf Dahl er den mannen som har skapt det moderne Trondheim. Han ble stadsingeniør i byen i 1859 og satte straks i gang med moderniseringsarbeidet. Hans største bragd var havneanlegget Brattøra. To kunstige øyer på nesten 200 mål ble anlagt utenfor byen for å etablere nytt havneanlegg, kaier, stasjonsområde og lagertomter. Fem broer knyttet øyene og resten av byen til hverandre. Det hele var ferdig i 1883. Dette var absolutt nødvendig da elvehavna og anløpet utenfor Fjordgata og Sandgata var for grunne. Store båter kunne ikke legge til. Brattøranlegget førte til at skipstrafikken ble trukket vekk fra Bakklandet. Kjøpmennene der gikk straks krisetider i møte. Allerede flere år før hadde Dahl konstruert en ny og særpreget bro som skulle erstatte den gamle Bybroa. Lenger nord ble Bakke bro eller Nybroa reist i 1887, og  da  ble  Bybroa  straks  hetende   -  Gamle Bybro. Med disse to broene over elva var det ikke lenger behov for fløttmannstrafikken. Folk lot seg frakte over elva i robåt til 1 og 2 øre turen, men nå kunne de like godt bruke broene. Men Dahl skapte til stadighet nye planer. Det er han som legger fram planene om et forbedret vannverk fra Ilavassdraget med store dimensjoner på hovedledninger av jern. Et fullt utbygd kloakknett kommer i samme slengen. Han er med på planene som resulterer i at store deler av Bymarka er beplantet. Og han er en sterk pådriver slik at Stortinget legger Norges Tekniske Høyskole til Trondheim. Jo, Dahl var en viktig mann for byen.

SKOLENE

Waisenhusskolen var den gang en pryleskole. Hvor ofte satt vi ikke forskremt og musestille i klassen og hørte på høytidelig avrising ute på skolegangen, hørte risslagene som pedellen (vaktmeteren) trakterte, og skrikene som ble avpresset gutten eller guttene, den ene straks etter den andre, når det var storoppgjør. Smellende "sansekaker" ble daglig utdelt med rund hånd eller - rettere - med flat hånd. Når en lærer nærmet seg en elev, hendte det at eleven løftet albuen mot hamfor å ta av for den sansekaken han ventet, enda han ikke hadde ond samvittighet. Jeg var et sky, stille, nærtagende barn fra et strengt hjem. Jeg var av dem som hadde lett for å løfte albuen mot sansekaker som ikke kom. Dagen etter at at jeg hadde fått en av skrivelæreren, fortalte min mor meg at jeg ennå var hoven på den ene siden av ansiktet. Og hva var min forbrydelse? Jo, i skjønnskriftsboken som var linjert, hadde jeg skrevet hele siden ned, altså endog under nederste linjen. Jeg skulle naturligvis i en slik bok ikke ha skrevet lenger enn der var linjer.

Dette erindrer forfatteren Peter Egge om sin skoletid en gang i 1870-årene. Teksten finner du i Minner fra bamdom og ungdom (1948). En hard skole må vi kunne si, men Peter Egge unnskylder på en måte lærerne. De var slik som tiden var og antakelig oppdratt på samme vis som de selv oppdro. Folkeøkningen skyter virkelig fart på slutten av 1800-tallet og etter at 7-årig skoleplikt ble innført i 1889, er behovet for nye folkeskolebygg enormt. Utvidelsene av byen skjedde østover på Møllenberg, Lademoen, Rosenborg og Singsaker. I løpet av 15 år like etter århundreskiftet ble store folkeskoler som Bispehaugen, Lademoen, Lilleby og Singsaker bygget. Skolenøden i østbyen ble dermed avskaffet. De store steinkolossene av noen skolebygninger på Bispehaugen og i Ila kom noen år senere.

LITTERATURLISTE:
Ida Bull og Inga E. Næss: Bakklandet lever! (1985)
Axel Christophersen, red.: I kongers kaupang og bispers by (1992)
Axel Christophersen og Sæbjørg Nordeide: Kaupangen ved Nidelva (1994)
Lars Fasting: Trondheims bybilde (1976)
Harald Hals, red.: 300 år med Cicignon (1981)
Erik Jondel: Tusen år ved Nidelven (1996)
Anders Kirkhusmo, red.: Trondheim i 1000 år - historisk guide (1972)
Asbjørn Lund:   Vandringer i det Trondhjem som svant (1980)
Øivind Lunde: Trondheims fortid i bygrunnen (1977)
Henry Røsoch: Trondheims historie (1939)
Jørn Sandnes, red.: Trondheim - Olavs by i tusen år (1992)
Schreiner og Christiansen, red.: Trondheim bys historie 1-5 (1956-73)
Wilhelm K. Støren: Stedog navn i Trondheim (1971)
Wilhelm K. Støren: Kulturminner i Trondheim (1972)