Barn i lek i Stiftsgårdsparken (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Befolkningsendringer på 1900-tallet

Hører til Endring

1900-tallet var preget av fall i fødselstallene. Likevel økte Norges befolkning fra 2 240 000 i 1900 til 4 445 329 i 1999. Vi skal her se nærmere på hvordan befolkningsendringene på 1900-tallet artet seg.

Nedgang i fødselstall
I artikkelen om befolkningsendringer på 1800-tallet, har vi sett at dødeligheten sank betydelig blant annet på grunn av vaksiner, bedre kosthold og bedre hygiene og levekår. Fortsettelsen av en slik utvikling har gang på gang vist seg å være et fall i fødselstallene. Slik var det også i Norge. Fra århundreskiftet falt fødselstallet på grunn av en økende frivillige begrensning av barnetallet i familiene. Folketallet fortsatte å øke på 1900-tallet, men ikke med samme eksplosivitet som hundreåret før. Etter 1900 var Norges befolkning betraktelig større enn i 1800, dermed blir økningen også ganske stor selv om mange familier fikk 2-3 barn i stedet for 4-5 barn. Et sted går likevel grensen, og i mellomkrigstiden så folk med stadig økende bekymring på de lave fødselstallene. Mange var rett og slett redd for at befolkningen kom til å avta og dø ut, spesielt hvis det skulle komme krisetider.

Hvorfor?
I 1901 var fødselstallet 30 fødsler per 1000 innbygger, mens det i 1935 var kun 14,4 fødsler per 1000 innbygger. [1] Hvorfor følges fall i dødeligheten av et fall i fruktbarheten?

Tidligere ble det ofte forklart med at økt opplysning om og tilgang til prevensjonsmidler som kondom og pessar, sammen med stigende levestandard og mer urbant levevis, var årsakene til den økte barnebegrensningen fra århundreskiftet. Urbaniseringen med mer rasjonell tankegang og de nye prevensjonsmidlene påvirket antall fødsler. Fra rundt 1970 ble denne teorien møtt med innvendinger. Forskere viste til at barnebegrensning hadde foregått tidligere også, samt at prevensjon har eksistert lenger enn mange var klar over. Det kom derfor teorier om at folk tilpasset seg, ikke at de nødvendig tenkte nytt. De gamle metodene ble tilpasset nye situasjoner - som at dødeligheten gikk ned på 1800-tallet og at det var dårlige økonomiske tider i mellomkrigsårene. [2]

Økonomi
En annen forklaring som ofte brukes, er at økonomi er en sterk bakgrunnsfaktor for barnebegrensning. For eksempel var det svært lave fødselstall fra kriseårene på slutten av 1920-tallet og fram til begynnelsen av 1940-tallet. Vi vet også at med de tekniske nyvinningene både i landbruk og industri fra slutten av 1800-tallet, ble behovet for arbeidsdyktige mennesker mindre. Samtidig ble det etter hvert også forbudt med barnearbeid. Akkurat dette er ofte nevnt når man snakker om barnebegrensning. Når barna ikke lenger kunne bidra til inntektene, ble de en utgiftspost. Det er likevel viktig å se de positive endringene her. For eksempel ble det et nytt fokus på det enkelt barn og hvordan best legge til rette for barnets fremtid. 

Ida Blom siterer kvinnebladet Husmoderen fra 1917 som skriver at det nå er nok med to-tre barn, og at den viktigste grunnen til det er økonomien: "Det er jo ikke nogen billig fornøielse at ha barn i disse dage, da priserne på alting stiger og stiger. Og trangen til velvære og en smule luksus har nu gjennemtrængt alle samfundslag. Man vil ha det godt og rummelig derfor har man ikke raad til at ha barn; i alfald maa det være saa faa som mulig!" [3] Det er likvel viktig å se på det en annen måte også. For eksempel ble det et nytt fokus på det enkelte barn og barnet fremtid. I overklassefamilier ble det etter hvert lagt vekt på utdannelse, mens det i arbeiderfamilier ble lagt vekt på hvilke muligheter barna ville ha til arbeid når de vokste opp. 

Fra by til bygd?
De fleste undersøkelser viser at frivillig barnebegrensning først startet i de øvre sosiale klasser i de store byene, og at det spredte seg nedover i det sosiale hierarkiet og utover til bygdene. Der høye barnetall var vanlig lengst, var blant bønder og fiskere på Vestlandet og i Nord-Norge. [4] Likevel vet vi at også i disse områdene fantes det tidlige eksempler på barnebegrensning, så funnene er altså ikke entydige. Dette styrker teorien om tilpasning mer enn teorien om nye tanker som kom med den økende urbaniseringen.

Hvordan?
Hvilke metoder ble brukt for å kontrollere antall barnefødsler i familiene? Fra 1800-tallet vet vi at mange praktiserte noe barnebegrensning selv om det var mer i det skjulte. Her var høy ekteskapsalder (nærmere 30-årsalderen for begge kjønn), avbrutt samleie og langvarige ammeperioder vanlige metoder. Disse metodene vet vi også er brukt et godt stykke opp på 1900-tallet. Fra slutten av 1800-tallet ble prevensjon som kondom mer kjent, og etter hvert mer og mer brukt, selv om det lenge ble oppfattet som umoralsk. Mange fikk også utført abort og sterilisering, begge deler ulovlig. Sterilisering ble lovlig i 1934, mens loven om selvbestemt abort først ble vedtatt i 1978.

Etter 1945
Etter 2. verdenskrig fikk vi en langvarig babyboom i Norge som startet i 1946 og varte fram til ca. 1970. I 1946 steg fødselstallene med 10 % sammenliknet med de siste tiårene før krigen. Av de begrunnelsene som gjerne er nevnt for dette, er at folk hadde utsatt å gifte seg i krigsårene, dermed var det flere nygifte par rett etter krigen, og at det i oppbyggingsfasen etter krigen var en grunnleggende optimisme i landet. I motsetning til i de økonomisk trange tidene i 30-åra, hadde man nå stor framtidstro. Det ble reflektert også i familieplanleggingen.

Fra begynnelsen av 1970-tallet gikk fødselstallene igjen nedover, og har siden den tid holdt seg under reproduksjonsnivået. Til tross for dette er Norge et av landene i Europa som har høyest fruktbarhet.

Kilder
[1] Samfunnsøkonomiske studier 13 (1965): Ekteskap, fødsler og vandringer i Norge 1856-1960, Statistisk Sentralbyrå, Oslo, s. 88-89
[2] Ida Blom (1980): Barnebegrensning - synd eller sunn fornuft, Bergen, s. 39-40
[3] Blom: Barnebegrensning ..., s. 80
[4] Ståle Dyrvik (2004): Den demografiske overgangen, Oslo, s. 83

Kilder