lue

(Trykk på bildet for full størrelse)

Samene blir mer synlige

Hører til Sørsamer

I kilder fra 1700-tallet opptrer samer oftere enn før. En årsak er at myndighetene ble mer opptatt av dem – som mulig skatteobjekt og som undersåtter som skulle innlemmes både i det religiøse samfunn og i det norske samfunn for øvrig. Siden samene holdt til i grensestrøkene mot Sverige, ble det også viktig å kartlegge dem og hvor de holdt til i forbindelse med grenseoppgang mot Sverige.

Viktig kilde
En av de mest omfattende kildene vi har til samisk historie på 1700-tallet er derfor den beretning major Peter Schnitler skrev da han gikk opp grensa mellom de to landene i årene 1742–43. Samer ble ved siden av nordmenn brukt som hjemmelsmenn og veivisere, og deres bruk av området ble beskrevet. Et resultat av kommisjonsarbeidet ble også at det ble utstedt bygselbrev til samer på bruk av bestemte fjellområder. Når det ble viktigere å skattlegge samene, var årsaken neppe at det kunne innbringe særlig store summer, men at det ville gjøre dem til «norske» samer, slik at norsk suverenitet over området kunne bygge på dette.

Det samiske samfunnet ble beskrevet av Schnitler. Familiene holdt gjerne sammen i «lag» på to til fire familier. Flere lag til sammen utgjorde en sameby eller sijte. Lagene fordelte bruken av området mellom seg, slik at vandringene ble koordinert. Antallet hushold i laget ble regulert i forhold til størrelsene på husholdene og hvor mange reinsdyr de hadde.

Konkurranse om allmenningene
Samtidig som samene var fast etablert med tamreindrift i fjellområdene gjennom Trøndelag og helt sør til Nord-Østerdal, så etablerte også bøndene fastere seterdrift i utmarka. Økt skatt på 1700-tallet for setre, eng- og fjellsletter er uttrykk for at verdien av dette nå hadde økt. Det ble mer konkurranse om allmenningene. Strid om fjellområdene viser seg også i forhold til Røros kobberverk, der skoginspektør Ramm i 1799 skrev en beretning der han gjorde samenes reinsdyr til en viktig årsak til at tilveksten av skogen stanset opp.

Konkurransen med bøndenes nyrydninger og seterbruk førte til at samene trakk seg lenger innover i fjellet. Samene hadde løs tilknytning til bygda, selv om de fleste på 1700-tallet var døpt og mange også søkte kirke ved konfirmasjon, vielser og begravelse. Det betyr også at tallene på hvor mange samer som holdt til i de enkelte prestegjeldene kunne svinge – både på grunn av flyttinger, og på grunn av embetsmennenes mangelfulle kjennskap til dem. I 1801 ble det talt opp 102 samer fordelt på 22 familier i Overhalla. Flest holdt til i Tromsfjellet, der det var 27 personer i fem familier. Her drev de en kombinasjon av reindrift og jakt. Dette var færre enn tidligere på 1700-tallet, da Thomas von Westen i sin opptelling av samene i 1722–23 fant 283 samer i Namdalen.

Giftermål mellom samer og bønder
Det hendte at samer ble assimilert inn i bondebefolkningen ved giftermål. Et eksempel er Thomas Sivertsen finn i Fosnes, som i 1743 ville gifte seg med en bondedatter, men ble hindret i det. Han sendte en supplikk – et bønneskrift – til kongen, som ga ham støtte. Denne samen var oppdratt hos bønder og levde som bonde. Flere samer i bygdene er oppført i folketellingen 1801 som «betlende» og «omvankende», mens reindriftssamene i fjellet bare få steder er tatt med i folketellingen. Giftermål mellom reindriftssamene i grensestrøkene og bondefolk må ha vært rene unntakstilfeller, om det overhodet forekom.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 287-288

Kilder