leir

(Trykk på bildet for full størrelse)

De reisendes kultur

Det mest karakteristiske kjennetegnet for taternes livsform er reisingen. De reiste fra sted til sted for å finne nye markeder for sine tjenester. Taterne reiste med hele familien, i motsetning til andre omreisende.

Fram til 1920-årene overnattet taterne under åpen himmel i uthus, naust eller gårder. Men fra da ble det vanligere å bruke telt i sommerhalvåret. Utover i 1960-årene ble det vanligere med campingvogn. Om vinteren hadde mange en fast boplass, en base som de kunne være borte fra i månedsvis ellers i året.

Hesteforbud
I 1951 kom loven om hestehold. Den førte med seg vanskeligheter for de reisende. Loven forbød de reisende å hold hest, og mange måtte gå over til å bruke håndkjerre og sykkel. Noen få investerte i bil kort etter at loven kom, men de færreste hadde råd til en slik investering.

Arbeidsfordeling
Hele familien måtte samarbeide om det daglige utkomme, både menn, kvinner og barn bidro. I tilegg til å ta seg av de "tradisjonelle" kvinneoppgavene, som pass av barn, vasking av klær og matlaging, solgte også kvinnene varer. Dette var varer mannen eller de selv hadde produsert. Handelen kunne foregå som dørsalg eller på markedene.
Mennene drev ofte med metallarbeid eller med hester. De drev også med handel. Det kunne være med hester, antikviteter eller skraphandling. Karene tilbød også sine tjenester rundt om på gårdene når det var behov for det.
Barna måtte også tidlig i arbeid. Guttene begynte tidlig å bistå faren og ble opplært i håndverket hans. Jentene hjalp moren med husarbeid og pass av småsøsken. Ved dørsalg var også barna viktige: Det kunne være vanskeligere å avvise en liten gutt eller jente enn en voksen.

Musikalske
Når taterne skal beskrive seg selv, framhever de reiselysten, handelen, frihetstrangen, renslighet, sterke familiebånd, respekten for de eldre og en sterk musikktradisjon. Om man er musikalsk, så vil det være et trekk ved det å være en del av taterkulturen.
Temperament er også noe de trekker fram selv. De beskriver seg selv som hissige og direkte, men samtidig er dette temperamentet noe som raskt legger seg.

Myndighetenes kulturstruping
Myndighetene har helt fram til 1980-årene hatt som mål å innlemme taterne i samfunnets tradisjonelle rammer. De har forsøkt å undergrave deres reisende livsførsel og knekke deres kultur. Det har heller ikke hjulpet at den øvrige befolkningen har sett på taterne som upålitelige, tyvaktige, lettsindige og temperamentsfulle.
Alt fra 16- 1700-tallet ble taterne sett på som avvikere, og disse måtte fjernes. Dette kunne skje i de første tukthusene som vokste fram på denne tiden. I tukthusene havnet omstreifere og løsgjengere, mennesker som lå samfunnet til byrde. I de gamle tukthusarkivene finner vi igjen taterne. Men det sluttet ikke her: interneringen og oppsplitting av familier fortsatte til ut på 1970-tallet.

Kilder:
Mari Ø. Møystad Taternes lange vei fra reisende til fastboende. I Heimen bind 45, 2008.
Olav Rune Elkand Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undregangen. Universitetsforlaget 1996.