koffert

(Trykk på bildet for full størrelse)

Sterilisering av taterjenter

Hvordan kunne man fram til slutten på 1960-tallet tvangssterilisere friske jenter med myndighetenes samtykke? Jentene var tatere og tilhørte en gruppe som myndighetene ikke klarte å integrere i samfunnet. I det følgende skal vi fortelle historien til noen av disse jentene.

Bøkene Romanifolket og det norske samfunn(red.Bjørn Hvinden) og En landevei mot undergang(Baastrup og Sivertsen) gir sterke skildringer av taterjenter som har opplevd uønsket sterilisering.

Nora var tolv år da hun ble sterilisert. Her er hennes historie:
Det var det at jeg led veldig av blærebetennelse som jeg hadde hjemmefra fordi jeg gikk barbeint i snøen. Så på skolen sa de at de skulle kurere meg for blærebetennelse. Og så ble jeg sendt ned til en doktor dagen etter. Det var en av lærerinnene fra skolen som fulgte meg. Jeg kan ikke riktig huske om det var på et sykehus eller på et legekontor. Jeg tror helst det var på et legekontor. Jeg fikk bedøvelse - narkose. Og doktoren klarte ikke å kurere meg for blærebetennelsen. Det var ikke det han gjorde, han tok og steriliserte meg isteden.... Jeg kom dit for å bli frisk av blærekataren. Etter at de hadde operert meg sa de ingenting. [...] Jeg kom nå ut fra disse skolehjemmene etter nesten fire år, da. Og så traff jeg en gutt. Jeg var 17 år, og så forlovet jeg meg. Og ville gjerne ha en unge. Men så fikk vi ikke det. Så gikk jeg til en doktor i byen og sa at jeg gjerne ville ha en unge, men kom ikke på vei. [...] Så undersøkte han meg da, og så sa han at det var ikke rart, for du er jo sterilisert. Han syntes det var rart - men gjorde ingenting. (Fobstad 2000.)

Etter mange år fikk Nora tilgang på dokumentene vedrørende saken sin som lå på  Riksarkivet. Der sto det ingenting om at Nora skulle steriliseres eller at hun ble sterilisert. Men i korrespondansen mellom pastoren i det lokale vergerådet og Norsk Misjon blant hjemløse som drev barnehjemmene, skriver blant annet pastoren at det burde settes i gang tiltak overfor familien til Nora.

Det var kostbart for samfunnet å ha så mange barn i barnehjem. Men i hjemmene hadde man kontroll over barna, det hadde de ikke så fort barna ble sluppet ut. Et virkemiddel myndighetene og kirken brukte, var å sterilisere barna/ungdommene før de ble sluppet ut av hjemmene. På den måten unngikk myndighetene og kirken at det de så på som samfunnets utskudd formerte seg.

Da Nora som voksen mottok dokumentene fra Riksarkivet, uttalte hun:
Jeg visste jo ikke hva sterilisering var! Jeg var tolv år da de gjorde det, og hadde ikke fått menstruasjon engang! Den fikk jeg den samme sommeren, mens jeg var på skolehjemmet. Jeg visste ikke hva det var for noe, engang. Så jeg forstår det ikke. (Fobstad 2000).

Laila
Laila var 4 år da hun ble fjernet fra foreldrene og plassert på et barnehjem på Vestlandet. Hvorfor hun ble tatt fra foreldrene, er ikke kjent, og man vet ikke om atskillelsen kom etter vedtak i vergerådet eller om misjonen handlet på egen hånd.

Leira skolehjem utenfor Trondheim
Laila var 19 år da hun ble sterilisert, uten å vite det. Som mange taterbarn hadde hun levd store deler av livet på barnehjem. Leira skolehjem var for vanskelige piker i Strinda. Laila ble beskrevet som en normalt begavet jente. På skolen klarte hun seg godt, og hun utmerket seg i sang og musikk. Lailas eldre søster som var etablert i trygge kår, ønsket å overta omsorgen for lillesøsteren. Men dette ble avvist av Norsk Misjon blant hjemløse.

Åndssvakeomsorgen
Laila ble på slutten av 1940-tallet utredet med tanke på plassering i institusjon under åndssvakeomsorgen. På denne tiden var det sterkt press på disse institusjonene, og det var dessuten kostbart. Men det fantes et alternativ som man mente var både billigere for samfunnet og mer forsvarlig i forbindelse med en utskriving fra Leira skolehjem. Løsningen ble sterilisering, etter samråd mellom bestyrerinnen ved hjemmet og Norsk Misjon blant hjemløse.

Steriliseringen
Laila ble ikke informert om hvorfor hun skulle gjennomgå en operasjon. Men det ble sagt henne at hun måtte opereres før hun kunne bli utskrevet fra skolehjemmet. Også etter inngrepet ble hun sparsommelig informert, det eneste de sa var at hun hadde menstruasjonssmerter som gjorde et inngrep nødvendig. Laila opplyste at hun ikke hadde noen slike smerter.

Lailas søster ble heller ikke informert om steriliseringen. Hvilken operasjon Laila hadde gjennomgått, fikk de først vite etter at de hadde kommet i kontakt med en sykepleier ved Strinda sykehus, hvor inngrepet ble utført.

14 år kamp
Laila og søsteren ble fortvilet da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Den store drømmen til Laila hadde vært å få egne barn. Spørsmålet de nå stilte seg, var hvorfor Laila var blitt sterilisert. I løpet av de neste 14 årene sendte storesøsteren utallige henvendelser til myndighetene hvor hun krevde å få vite hvorfor Laila var blitt sterilisert. Men myndighetene nektet å opplyse om grunnen til inngrepet. I mellomtiden giftet Laila seg og etablerte seg med sin mann.

Det var først da søsteren satte Dagbladet på saken etter 14 år, at bestyrerinnen på skolehjemmet og misjonen måtte komme med en forklaring. Men de hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ble sterilisert. Den eneste grunnen de kom med, var "p.g.a. familiens habitus og forhold forøvrig".

Hvor mange tatere ble sterilisert?
Både mannlige og kvinnelige tatere ble sterilisert i kjølvannet av Steriliseringsloven av 1934, men hvor mange det var, er det vanskelig å beregne. Bastrup og Sivertsen beregner i boka En landevei mot undergangen at så mange som ca. 500 taterkvinner ble sterilisert fra 1934 til 1970-årene. I den senere tid har man moderert dette tallet noe. Men i denne saken er det vanskelig å komme med talldata. Dokumentasjonen er ufullstendig, og det er et svært betent tema for myndighetene og kirken.

Kilder:
Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undergangen. Universitetsforlaget 1996. s. 19 - 29.
Hjørdis Fodstad "Erfaringer fra tvangssterilisering og andre tap". I Romanifolket og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red.) Fagbokforlaget 2000. s. 141 - 143.