svanviken

(Trykk på bildet for full størrelse)

Svanviken arbeidskoloni

Svanviken arbeidskoloni lå på Nordmøre, den ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. Hensikten med institusjonen var å få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste.

Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis.

Arbeidskolonien
Svanviken arbeidskoloni ble opprettet i 1908 og nedlagt først i 1989. I løpet av de femti første årene kolonien var i drift, hadde omtrent hundre familier opphold der, blant dem var det rundt fem hundre barn.

Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Både vergerådene i de enkelte kommunene og misjonen var aktivt med i utvelgelsen til Svanviken og andre tilsvarende institusjoner.

Svanviken hadde et strengt regime, man skulle overholde reglene og gi avkall på sin kultur. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var romani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk.

En beboer forteller
I artikkelen "Taterne lange vei fra reisende til fastboende" av Mari Ø. Møystad forteller en tidligere beboer om Svanviken:

Fra tre år og fram til skolepliktig alder måtte vi være i barnehagen fra klokken 9.00-15.00. Mor hadde kjøkkentjeneste, sytjeneste og opplæring i stell av huset, mens far ble satt til gårdsarbeid og skogsarbeid. Arbeidstiden var fra 7.00-17.00, avbrutt av en times middag fra klokken 12.00-13.00. Frøken Gran kom med hvite hansker og kontrollerte hjemmene fra klokken 9.00. Hver uke var det "mødrekveld" eller "konekveld". Da skulle kvinnene lære å holde kaffekoppen rett. Begge mine foreldre kunne lese og skrive, men de måtte fortsatt gå på kveldsskole for å lære dette. Skolen var obligatorisk en til to kvelder i uka. Beboerne fikk drive med håndverk, men det var forbudt å drive med handel, snakke romani og å kle seg tradisjonelt. De tradisjonelle visene var det heller ikke lov å bruke! Annenhver søndag var det tvungen kirkegang. (Møystad s. 63).

De foreldrene som brøt med Svanviken risikerte å bli fratatt barna. Dette var ikke tomme trusler: Foreldrene måtte skrive under en erklæring der de var klar over at deres barn ville bli tatt fra dem om de rømte eller ble bortvist p.g.a. dårlig oppførsel. Med hjemmel i Vergerådsloven av 1896 kunne barn tas fra sine foreldre om vergerådene mente at det var det beste for barna.

Sterilisering av kvinner ved Svanviken
En stor andel av de kvinnene som var anbrakt ved Svanviken ble sterilisert. Tall viser at dette gjaldt 37 % av kvinnene som var der fra 1949-70 ble sterilisert. De offentlige dokumentene sier at bare en liten del av disse ble tvangssterilisert. 
Kvinnene som var ved Svanviken var der i utgangspunkt under tvang, det er derfor vanskelig å definere hva som var tvang, og hva som var frivillig av det som skjedde med dem mens de var der. 
En som har forsket på dette materialet er Per Haave. Han fremhever at enkelte søknader om sterilisering ble skrevet under trusselen om fratagelse av barn. Videre kan det se ut som om ledelsen ved Svanviken truet med bortfall av bostøtte om kvinnen ikke ville sterilisere seg. Bostøtten var de blitt lovet etter at oppholdet ved Svanviken var ferdig.

Noen fikk det også bedre
Til tross for at mange opplevde ulike grader av tvang og frihetsberøvelse ved Svanviken, var det også de som kom styrket ut av et opphold der. Barn som var vanskjøttet av foreldrene, fikk der muligheten til en ny start. Ved Svanviken fikk de mat, tak over hodet og skolegang.  Men til tross for at de fikk det bedre måtte de fornekte sin kulturelle opprinnelse.

Kilder:
Bjørn Hvinden: Storsamfunn og minoritet. Norges forskningsråd 2001.
Mari Møystad: "Taternes lange vei fra reisende til fastboende". I Heimen nr. 1 - 2008.

 

 

Kilder