17. mai feiring - barnegruppe (Ingressbilde)

Foto: Konrad Næss

(Trykk på bildet for full størrelse)

Nasjonaldagen 17.mai

Hører til Identitet

Norges nasjonaldag er knyttet til 17. mai 1814. Den dagen da Norges riksforsamling vedtok den nye grunnloven og valgte en egen norsk konge. Feiringen av 17. mai startet i 1820-årene, og den har vært og er en viktig brikke i byggingen av en egen norsk identitet.

I dag er nasjonaldagen først og fremst en festdag, hvor vi feirer Norge som en selvstendig nasjon. I 1820- og 30-årene var dette annerledes; da var markeringen preget av gnisningene mellom det norske stortinget og unionskongen Carl Johan. I siste del av 1800-tallet var det motstanden mot unionen og kampen for parlamentarismen som var i fokus på 17. mai. 

Arbiderbevegelsen
Arbeiderbevegelsen brukte nasjonaldagen til å proklamere sine kampsaker fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-årene. Men 1. mai skulle bli en viktigere dag å markere enn 17. mai for arbeiderbevegelsen, noe dere kan se i kildene til høyre.

Barnetogene - hvor motstandere ble samlet
De politiske togene på nasjonaldagen gikk hovedsakelig på ettermiddagen. Om formiddagen samlet de politiske motstandere seg om barnetogene. Barnetogene ble viktige nasjonale markører på 1800-tallet siden det var noe alle kunne samles om.
Til tross for den samlende effekt barnetogene hadde for politike motstandere så var trolig det politiske engasjementet med på å gjøre nasjonaldagen til den folkefest den skulle bli. Den politiske kampen tok opp emner som var viktige for befolkningen og folk møtte opp i stadig større antall for å delta i markeringen.

Skoleloven av 1936 understreket at det var viktig å utvikle en nasjonal felleskultur for å jevne ut forskjellene og sikre et demokratisk Norge som kunne stå som motvekt mot kommunisme og nazisme. Et viktig virkemiddel for å nå dette målet var feiringen av 17. mai.

Et nasjonalt ritual
Fram til 1880-årene hadde feiringen av 17.mai vært et samlende ritual for hele nasjonen. 17. mai-toget var med på å forsterke nasjonalfølelsen og en felles identitet. Dette slo sprekker i de følgende årene, selv om barnetogene fremdeles ble en samlende faktor (om vi ser bort fra de røde barnetogene fra midten av 1920-tallet i Kristiania).

Det var kanskje først etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonen i 1945 at folket igjen semlet seg i et nasjonalt fellesskap. På ny ble festen og feiringen av selve dagen det viktigste og ikke de innenrikspolitiske kampene.

Kilde:
Arve T. Thorsen   "Nasjonaldagsfeiringen som katedral og barrikade - et europeisk perspektiv". I Jakten på det norske. Ad Notam Gyldendal 2007.
Hildegunn Bjørgen   "17.maifeiring på slutten av 1800-tallet - en politisk valgkamp?" I Jakten på det norske? Ad Notam Gyldendal 2007.
Rolf Grankvist   "Utsyn over norsk skole: norsk utdanning gjennom 1000 år". Tapir 2000

 

Kilder