Gården Halseth med folk og buskap. (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Leilendinger

En leilending var en jordbruker som ikke eide egen jord, men leide jord av grunneieren. Ofte leide leilendingene også et hus i tilknytning til jorda. Leilendinger ble sett på som normalbønder, da det var svært vanlig å være leilending. Fram til ca. år 1700 var flertallet av bøndene i Norge leilendinger.

Leilending versus selveier
Det var flest leilendinger på Vestlandet og i Nord-Norge. Leieforholdene gjaldt gjerne livet ut for leilendingene, og ofte tok også sønnen over leieforholdet når faren døde. Leilendingene betalte en årlig avgift, landskylden, for jorda. Når man hadde betalt leien selv, kunne man drifte jorda og leve av den som man ville, men leilendinger hadde ikke rett til å selge tømmer fra skogen. Det var en del leilendinger som bodde i områder med mye skog, som valgte å bli selveiere, men det var ikke nødvendigvis noe viktig mål i seg selv å eie noe. Det å ha rett til å bruke jorda var viktigere enn å eie, og ofte satt leilendingene like trygt som selveierne på jorda si.

Det kunne likevel være noen forskjeller. Det var nok tryggere å leie statsjord enn å leie av private. Dette fordi en privat gårdeier kunne få bruk for gården selv, og dermed si opp leilendingen. I tillegg var det enklere å være med på moderniseringen av bl.a. redskaper hvis man eide gården selv - da kunne man pantsette bruket for å skaffe kapital til investeringer. [1]

Arbeidsplikt
I utgangspunktet var oppgavene til en leilending begrenset til å skysse jordeieren eller hans representanter om det var behov for det. Men på 1600-tallet innførte adelen arbeidsplikt for de leilendingene som bodde nærmest setegården. Leide man jord av adelen eller kronen, ble man dermed pålagt arbeidsplikt. Audun Dybdahl viser til et eksempel fra Reins kloster, hvor det ble klaget over den økte arbeidsplikten: "Tredve lass møkk å kjøre, som aldri før var sedvanlig; nå må vi slå en dag og derforuten høye og innkjøre med våre egne hester og folk, som aldri før gjordes; nå må vi skjære en dag, staure, innkjøre og i hus nedlegge; (...) forrige tid kjørte vi ikke mer enn to lass ved hver mann; nå må vi hver mann kjøre seks lass ved." [2] Det var likevel begrenset hvor mange som hadde det slik, da det var liten adel i Norge.

Økende antall selveiere
Leilendingssystemet var under en sakte, men sikker avvikling i løpet av 1700- og 1800-tallet. Dette var bl.a. fordi det ble lettere å skaffe seg egen jord. Utover på 1700-tallet ble det vanligere at godseiere solgte ut jord. I Trøndelag gikk overgangen til selveie seinere enn på Østlandet. Tilknytningen til skogsdrift, fiskerinæringen og bergverkene var viktige faktorer for at godseierne ble sittende lenger med gårdene. [3] Dette var viktige næringer som ga godseierne gode inntekter.

For en leilending var ofte det økonomiske mer stabilt enn for selveiere fordi avgiftene ikke steg like mye som prisen på jord. De fleste leilendinger måtte nok ta opp lån for å kjøpe seg gård. Ofte lånte man penger av sin tidligere jordherre med rente i gården. Betingelsene ble dermed ikke noe bedre enn da man hadde vært leilending.

Billigere jord
I 1855 var det 113 000 selvstendige gårdbrukere i Norge. Av disse var 22 000 leilendinger. 20 år seinere var tallet på leilendinger mye mindre i forhold til andre gårdbrukere; 13 000 av 115 000. Fra 1835 til 1875 hadde tallet på leilendinger minket fra å være i overkant av 30 % av alle bønder til kun 10 %. Flere folk fikk altså egen jord, men det var mindre jord per bonde utover på 1800-tallet. [4]

En av årsakene til dette var at de store handelsborgerne mistet penger og kontroll da det ble mer vanlig å spesialisere seg innenfor én type virksomhet, enn å ha full kontroll over alle ledd i produksjonen. De tapate også mye penger på etterkrigskrisen etter 1814. Mange bønder og tidligere leilendinger kjøpte billig jord på tvangsauksjon etter storborgerne. I tillegg vedtok Stortinget på 1820-tallet å selge kirkegodset som bønder fikk kjøpe til en billig penge.


[1] Tore Pryser (1999): Norsk historie 1814-1860: Frå standssamfunn mot klassesamfunn, s. 106-107
[2] Audun Dybdahl (2005): "Folk og samfunn", i Trøndelags historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 154
[3] Ida Bull (2005): "På vei mot en sunnere befolkning - og større sosiale skiller", i Trøndelags historie, bind 2, s. 281
[4] Pryser: Norsk historie ..., s. 59-60