Gjervan gård, Steinkjer, 1892 (Ingressbilde)

Foto: Lars Bach

(Trykk på bildet for full størrelse)

Sosiale forskjeller på bygda

I det gamle bondesamfunnet var det store forskjeller mellom de forskjellige gruppene både i byen og på bygda. Vi sier at vi i Norge hadde et såkalt standssamfunn. Dette var en sosial struktur med klart definerte grupper som hadde hver sine plikter og rettigheter.

Vi regner som oftest at standssamfunnet varte fram til siste halvdel av 1800-tallet, da moderniseringen gjorde sitt inntog. Standssamfunnet utvikla seg da etter hvert til å bli et klassesamfunn - hvor og i hvilken klasse du var født var ikke lenger avgjørende, derimot ble utdanning og yrkesvalg viktigere enn tidligere.

Definisjon
Jostein Nerbøvik skriver at begrepet stand uttrykker ulike former for samhold og fellesskap. "I det gamle standssamfunnet var forholdet mellom - og innanfor - grupper av menneske regulert av både skrivne og uskrivne lover. Standsskilnader greip djupt inn i kvardagen til folk flest. Det avgjerande var kvar ein var fødd og oppvasken. Der vart ein som regel verande." [1]

Adel og borgerskap
I det gamle standssamfunnet var det adelen som var på toppen. Tore Pryser argumenterer for at vi dermed ikke kan kalle Norge noe standssamfunn rundt 1800, siden det da var få adelsslekter igjen. På den tiden fantes det bare tre større adelsgods: grevskapene Laurvig og Jarlsberg og baroniet Rosendal. [2] Det er likevel vanlig å dele inn standssamfunnet med adelen på topp, selv om de i løpet av 1800-tallet fikk mindre og mindre betydning. 

Under adelen fant vi borgerskapet. Innenfor denne gruppa finnes rike brukseiere og trelasthandlere som drev handel med utlandet ,og embetsmenn. Dette var en gruppe som satt med stor økonomisk makt, og på grunn av en liten adelsstand i Norge rundt 1800, var det borgerskapet som stort sett satt i ledelsen her. Dette var tidligere enn i mange land i Europa.

Privilegier
I Norge hadde byborgere enerett på å drive handel. Det var derfor umulig for bønder som ønskå å selge varer i byene, å få lov til det. Folk fra bygda kunne heller ikke jobbe som håndverkere i byen, da håndverkslaugene hadde nærmest monopol på å drive med nettopp det. For bønder var det kun odels- og åseteretten som var formelt arvelige privilegium. Denne retten sikra at jorda gikk i arv innad i familien.

I 1839 kom håndverksloven som var den første loven som avskaffa standsprivilegier, og håndverksloven av 1866 ga alle myndige menn rett til håndverksborgerskap. Utover på 1800-tallet ble flere og flere plikter og privilegier tatt bort, noe som gjorde at folk nå fikk andre muligheter uansett om de bodde i bygd eller by og uansett hvilken stand de tilhørte.

Bønder
De fleste som bodde på bygda tilhørte bondestanden. Men det kunne være store forskjeller mellom bønder. En bonde kunne være alt fra godseier, småbruker eller leilending. Den største forskjellen hadde med størrelsen på gården å gjøre, og også om det var en gammel gård eller om det var en nyrydda plass av en tidligere leilending.

Når det gjaldt forskjell på selveier og leilending, var ikke forskjellen så stor. Som du kan lese i artikkelen "Leilendinger", satt man ofte like trygt på bruket som leilending, og det var gjerne viktigere å ha rett til å bruke jorda enn å eie. Samtidig var det en utbredt oppfatning, både blant embetsmenn og mange bønder, at selveie var et viktig vilkår for framgang og utvikling innenfor jordbruksnæringen. Dette fordi selveieren hadde friere råderett over hele gården, og var gjerne mer motivert til å planlegge og investere på lengre sikt. [3] Dette kunne gjelde både utbedringer på husene og anskaffelse av nye redskaper til bruk i jordbruket. 

Småkårsfolk
Fra begynnelsen av 1800-tallet vokste husmannsvesenet i omfang. Husmannen bodde på en plass, gjerne med jord, som var eid av gården man hørte under. Selve stua husmannsfamilien bodde i, kunne enten være bygd for egne penger eller den tilhørte "sjølfolket". Ofte måtte både mannen og kona jobbe for gårdeierne. Mannen jobba gjerne ute, mens kona kunne noen dager i uka hjelpe til med bakst eller onnearbeid. Husmennene hadde ikke stemmerett fordi de ikke eide matrikulert jord, og var dermed umyndige.[4]

Man sier gjerne at husmannen tilhører den gruppa vi kaller småkårsfolk eller undersjiktet i det gamle bondesamfunnet. Det var husmenn både med og uten jord, men de fleste hadde rett til å drive litt jord på plassen. Andre småkårsfolk var innerster. Det var folk som leide husvære på en gård. Oftest hørte innerstene til underklassen på bygda, og var gjerne folk som ikke hørte til noen gård eller hadde familie. Innerster var vanligvis enda dårligere stilt enn husmenn.

Kilder:
[1] Jostein Nerbøvik (1999): Norsk historie 1860-1914: Eit bondesamfunn i oppbrot, s. 85
[2] Tore Pryser (1999): Norsk historie 1800-1860: Frå standssamfunn til klassesamfunn, s. 19
[3] Brynjulv Gjerdåker (2002): Norges landbrukshistorie III: 1814-1920. Kontinuitet og modernitet s. 98
[4] Gjerdåker: Norges landbrukshistorie, s. 131-132

Kilder