1. mai demonstrasjon i Innherredsveien (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

De harde 1920-åra

Hører til 1. Verdenskrig og Aktuelt

I Norge var mellomkrigstiden en nedgangstid allerede fra 1920, dette i motsetning til mange andre land som først opplevde en alvorlig økonomisk og sosial krise fra slutten av 1920-tallet.

Etter verdenskrigen hadde Norge en kort oppgangstid, produksjonen økte, og pengemengden ble mangedoblet fra 1914 til 1920. Dette medførte at store deler av befolkningen økte sitt forbruk. Importen ble større, det ble investert mer, og bankene sto for store utlån. I tilegg var det en tid med spekulasjon i aksjer, obligasjoner og eiendom.

Eksportnæringene hadde en økning også etter krigens slutt. Levekostnadene var mer enn tredoblet i tiden fra 1914 til 1920. Dette førte til krav om lønnsøkning også for vanlige folk. I 1920 fikk en industriarbeider en lønnsøkning på over 20 %, som en følge av de thinnske voldgiftsdommene.

Men etter 1920 kom krisen for fullt. Norge ble rammet av store prisfall. Mange hadde investert for mye, og de fikk problemer med å selge varene. Dette førte til at eksporten sank, og store deler av handelsflåten ble lagt i opplag.
Den næringen som merket krisen særlig sterkt, var landbruket; mange bruk ble solgt på tvangsauksjon. Arbeidsløsheten steg, og den var opp mot 24 % i åra etter 1920. Det ble krevet et lønnskutt fra næringslivet, men arbeiderbevegelsen kjempet imot, og flere tøffe arbeidskonflikter ble utkjempet. 

Næringsliv og folk fikk problemer med å betale renter og avdrag. Dette førte igjen til at bankene led store tap, reservene ble brukt opp, og mange banker ble truet av konkurs. Omtrent halvparten av forretningsbankene måtte stenge som en følge av krisen, for sparebankene var tallet noe mindre.
En medvirkende årsak til dette var myndighetenes krav om å knytte pengeverdien til gullverdien, for å oppnå en stabil krone. Målet var å sette kronen til førkrigsverdi, dette kaltes paripolitikken.
Flere andre land valgte å gjøre det samme, men dette var land med en sterkere økonomi enn Norge.
For å gjennomføre paripolitikken måtte pengemengde innskrenkes og rentenivået heves. Dette igjen medførte en økning av folks gjeld og mindre inntekter for næringene.

Andre land opplevde en blomstringstid på 1920-tallet, Norge fikk ikke del i denne økonomiske oppgangstiden før i 1928. Men dette skulle ikke vare lenge, bare får år etter gikk Norge inn i en ny nedgangstid som rammet den internasjonale økonomien. For Norge var det altså ikke bare snakk om de harde 30-åra, 20-åra var vel så vanskelige for Norge, mye takket være regjeringenes og sentralbankens paripolitikk.

Høsten 2008 var verdensøkonomien igjen i krise. Kan vi se noen likheter med det som hendte i mellomkrigstiden? Nå opplevde man også en økende kjøpekraft, og bankene hadde lånt ut over evne.

Kilder:
Berge Furre Norsk historie 1914-2000. Det Norske Samlaget. 3.opplag 2006.

Kilder