Nei til atomvåpen

Nei til atomvåpens logo.

(Trykk på bildet for full størrelse)

Norge og den kalde krigen

Hører til Kald krig

Etter 2. verdenskrig var norsk utenrikspolitikk preget av det internasjonale klimaet som den kalde krigen skapte. Landets beliggenhet som naboland til Sovjetunionen var også viktig. Norge beveget seg i denne tiden fra brubyggingspolitikk til medlemskap i NATO med allierte våpen og øvelser på norsk jord.

Brubyggingspolitikken
Brubyggingspolitikken var den utenrikspolitiske linja som Norge førte mellom 1945 og 1948. Rett etter 2. verdenskrig var forholdene mellom supermaktene USA og Sovjetunionen fortsatt godt, og Norge ønsket å bidra til å bygge bruer mellom øst og vest. En av årsakene til at regjeringen la seg på denne linja, var Norges strategiske plassering som naboland til Sovjetunionen i nord, og med sterke bånd til vestmaktene etter krigen, spesielt Storbritannia. Norge så det som svært viktig å ha et godt forhold til begge sider. 

Norge orienterer seg mer mot vest
I løpet av kort tid kom brubyggingspolitikken under press på grunn av flere forhold både nasjonalt og internasjonalt. En viktig sak var Svalbard-spørsmålet. I august 1946 kom spørsmålet om et felles norsk-sovjetisk styre og felles militærbaser opp. Dette hadde tidligere vært nevnt som et ønske fra sovjetisk side, og nå tok de det altså opp igjen. Regjeringa var åpen for forhandlinger, men etter hvert vokste motstanden i Stortinget, og regjeringa vedtok i 1947 å si nei til det sovjetiske forslaget.

Samme år fikk Norge, som de andre europeiske landene, tilbud om marshallhjelp. Norge svarte ja, og Berge Furre understreker at dette var et viktig valg av side både i økonomisk politikk og i utenrikspolitikken. [1] Dette fordi Sovjetunionen takket nei og bortimot beordret de andre østeuropeiske landene til også å avslå tilbudet. Marshallhjelpa var medvirkende til at Europa ble delt i to.

NATO-medlemskap
Norge ble med i den nordatlantiske forsvarsalliansen, NATO, da den ble opprettet med signeringem av Atlanterhavspakten i Washington i april 1949. Stortinget hadde da vedtatt medlemskap med stort flertall. Dette var et endelig brudd med brubyggingspolitikken. At de borgerlige partiene var for NATO-medlemskap var ikke overraskende. Mer uventet var det at det i Arbeiderpartiet i 1949 var et stort flertall. 

Hvorfor dette bruddet med den tidligere linja? Furre peker på flere årsaker, blant annet at et nordisk alternativ som Norge hadde ønsket, ikke lot seg gjennomføre. Også det han kaller "9.april-syndromet" var viktig. Erfaringene fra krigen gjorde at Norge ikke ønsket å stå alene i det stadig mer spente internasjonale klimaet. I tillegg var Norge allerede bundet vestover, særlig mot Storbritannia, også før krigen, men krigen hadde forsterket alliansen med de vestlige landene. [2]

Selvpålagte restriksjoner
Vi kan si at Norges forhold til Sovjetunionen under den kalde krigen var kjennetegnet av en brytning mellom avskrekking og beroligelse. [3] Norge ville vise Sovjet at NATO ville komme til unnsetning om Norge ble truet, men samtidig ville man ikke virke aggressiv og vise at Norge ikke skulle vært utgangspunktet for et angrep østover. Norge påla seg derfor noen restriksjoner i forhold til NATO-politikken. Disse restriksjonene gikk ut på at det ikke skulle være atomvåpen eller fremmede militærbaser på norsk jord i fredstid. Det skulle heller ikke avholdes NATO-øvelser i Finnmark. 

Senere ble disse restriksjonene mindre strenge. For eksempel ble det etter hvert tillatt at fremmede makter hadde faste installasjoner og utstyrslager på norsk jord. Forbudet mot atomvåpen ble endret til å gjelde permanent lagring av kjernefysiske ladninger.

U-2
1. mai 1960 ble et amerikansk spionfly av typen U-2 skutt ned over Sovjetunionen. Flyet var på vei til Bodø, men norske myndigheter var ikke orientert om dette på forhånd. Dette var et klart eksempel på at de vestlige stormaktene med USA i spissen, ikke alltid tok hensyn til norske interesser og krav. U-2-saken førte Norge inn i en opphetet konflikt mellom USA og Sovjet, hvor Norge sammen med andre små land hvor USA hadde baser, ble regelrett truet av russerne. Dette kan du lese mer om i kildene fra Adresseavisen som ligger relatert til artikkelen. 

Fornyet oppmerksomhet om Norge
1960- og 70-tallet var stort sett stabile i Europa, noe som også påvirket Norges utenrikspolitikk. Men vi ser en mer kritisk holdning både i regjeringen og ikke minst blant folk flest på grunn av Vietnamkrigen.

På slutten av 70-tallet derimot, ble forholdet mellom øst og vest kaldere igjen, og vi fikk en ny opptrapping av blant annet kjernefysiske våpen. Sovjetunionens nordflåte lå på Kolahalvøya rett ved norskegrensa. Her hadde Sovjet blant annet ubåtbaserte atomraketter. Samtidig ble Norge viktigere i USAs og NATOs strategi. Norge og USA samarbeidet om et program for å bygge ut flyplasser og utstyre dem med drivstoff og reservedeler for amerikanske fly som kunne føre atomvåpen. 

På den ene siden ville forhåndslaget materiell gjøre det lettere å få kampklare forsterkninger i Norge i tilfelle noe skulle skje. På den annen side var nordmennene redde for at denne type aktivitet nær den sovjetiske grensa ville provosere Sovjetunionen. Det ble vedtatt at det amerikanske materiellet skulle lagres i Trøndelag i stedet for Troms. Tilsvarende norsk materiell ble lagret i nord. 

NATOs dobbeltvedtak
Det såkalte "dobbeltvedtaket" fra 1979 var NATOs beslutning om utplassering av nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Sentral-Europa samtidig som Sovjetunionen ble invitert til å forhandle om reduksjon eller fjerning av rakettene. [4] Dette var noe som ble omstridt i flere av de europeiske landene, også i Norge hvor mange var mot atomvåpen. Denne saken splittet blant annet Arbeiderpartiet, som var i regjering på denne tiden. Regjeringa og partiledelsen gikk inn for vedtaket, men møtte stor motstand i resten av partiet og i fagbevegelsen. På samme tid ble det satt i gang en tverrpolitisk organisasjon "Nei til atomvåpen", som fikk stor støtte. 

Barentssamarbeid
Etter den kalde krigens slutt, forsvant Sovjetunionen som den ytre felles fienden, også for Norge. Men det nye andre ting enn våpen som kunne true Norge. Dette gjaldt blant annet utslipp fra gamle atomdrevne ubåter, atomkraftverk, annen industri og gruvedrift. For Norge ble det nå viktig å samarbeid med Russland. I 1992 "Barentsregionen" lansert - et program for samarbeid mellom de nordiske landene og Russland om næringsliv, miljø, transport, forskning og kultur. Dette samarbeidet eksisterer fortsatt i dag og styres av Barentsrådet hvor representanter fra alle landene sitter. 

Kilder:
[1] Berge Furre (2000): Norsk historie 1914-2000: Industrisamfunnet - frå vokstervisse til framtidstvil, s. 135
[2] Furre: Norsk historie 1914-2000 ..., s. 136-137
[3] Rolf Tamnes og Knut Einar Eriksen: "Norge og NATO under den kalde krigen", http://www.atlanterhavskomiteen.no/Tema/50aar/1a.htm    
[4] Caplex om dobbeltvedtaket: http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9801541  

Kilder

  • Norge har ingen skyld i flyepisoden, sier Washington
    Full størrelse

    Norge har ingen skyld i flyepisoden, sier Washington

  • Det sovjetiske rakettvåpen har fått ordre å slå til mot baser som blir brukt av fly til tokt over Sovjet
    Full størrelse

    Det sovjetiske rakettvåpen har fått ordre å slå til mot baser som blir brukt av fly til tokt over Sovjet

  • Amerikansk hangarskip på norskekysten
    Full størrelse

    Amerikansk hangarskip på norskekysten