Klippfisktørking, Sør-Gjæslingan (Ingressbilde)

Foto: ukjent

(Trykk på bildet for full størrelse)

Kystkvinner

Det miljøet vi bor i og jobber i, former oss, det har det alltid gjort. Før i tida var det store forskjeller på kvinner og menn i samfunnet, så også på kysten. Livet på kysten har alltid vært hardt, og ressursene, landskapet og værforhold har preget de kvinnene som har bodd der.

Fleksibel arbeidsdeling
I fiskerbondefamiliene var det kvinnene som hadde ansvaret både for husdyrstell og for pass av hus og barn når mannen var ute på fiske. Det er dette som skiller livet til kvinnene på kystgårder fra gårder i innlandet. I Nord-Norge for eksempel, dro så å si alle arbeidsføre voksne menn bort i to-tre måneder på vinterfisket etter skrei. I denne perioden måtte kvinnene klare seg alene.

Dette var faktisk noe som ble sett på som negativt, blant annet av embetsmenn og leger, fordi de mente at både jordbruket og husstellet ble forsømt når kvinnene skulle stelle aleine med alt sammen. Men for de aller fleste var det ikke her snakk om noe valg. Jorda var gjerne skrinnere langs kysten, og skulle en overleve, var en nødt til å drive både jordbruk og fiske. Mange steder langs kysten var dette realiteten til langt ut på 1900-tallet. 

I utgangspunktet var det normer for hva som var kvinnfolkarbeid, og hva som var mannfolkarbeid, akkurat som på gårder på innlandsbygdene. Men på kysten måtte man rett og slett være mer fleksibel: var mannen borte, måtte kona ta seg av hesten, selv om arbeidet med hest egentlig var mannsarbeid. 

Brenntorv
Mange steder langs kysten hadde man ikke tilgang til skog, og man brukte derfor torv fra myrene til å fyre med. Dette var vanlig til langt utpå 1900-tallet, da det mange steder ikke ble vanlig å bruke elektrisitet før i 1960-åra. Selv om både menn og kvinner jobbet på torvmyra, var mye av det tunge arbeidet kvinnenes ansvar. Blant annet var det de som skulle frakte torva til tørkeplassen, skjære opp torva i skiver, legge den til tørk og frakte torva hjem når den var tørr.

Modernisering
Selv med endringene moderniseringen medførte, var fortsatt kombinasjonen fiske/jordbruk det vanligste langs kysten. Samtidig ble det mer å gjøre på kvinnene. Etter at det ble investert i motorbåter etter 1900, måtte også mennene være mer ute på fiske for å tjene mer til blant annet lån som mange hadde tatt opp, og kvinnene fikk mer og mer ansvar på gården. Fiskerbondefamiliene holdt stand til tidlig etterkrigstid, da flere og flere spesialiserte seg enten innenfor fisket eller innenfor jordbruket. Begge deler gjorde at kvinnene fikk mindre å gjøre, og flere tok seg arbeid utenfor hjemmet. 

Kvinnearbeid utenom gården
Kvinnene langs kysten var tidlig ute når det gjaldt lønnsarbeid. Før industrialiseringen var kvinnene ofte med i klippfisktørking ute på fiskebergene, som også bildene til høyre viser. Kvinnene hadde også lenge deltatt i arbeidet med å lage fiskeredskap som fiskesnøre og garn. Etter at dette arbeidet ble mekanisert, ble det arbeid for kvinnene på fabrikken. Filetskjæring og arbeid på hermetikkfabrikker var kvinnedominert. Fortsatt er det slik at mange kvinner jobber i fiskeindustrien. 

Ensomhet
En ting var at det kunne være hardt for kvinnene å være hjemme med alle arbeidsoppgavene man måtte ta seg av. En annen ting var at man også savnet mannen sin når han var borte. Hadde man sønner over konfirmasjonsalder, var gjerne disse også med ute på fisket med faren. Det kunne være ensomt å sitte hjemme og vente på nytt.

Mange kvinner opplevde å miste både mannen, sønner og kanskje faren også på havet. Hvis det var virkelig ille uvær, kunne flere båter gå ned i samme stormen. Ofte hadde kvinnene både mann og sønner i samme båten, og mange i slekta kunne være ute samtidig. I perioden 1895-1904 omkom det gjennomsnittlig 208 fiskere hvert år. Om ikke annet, kunne enkene i alle fall få økonomisk støtte ved hjelp av store innsamlingsaksjoner. Innsamlingsaksjonen etter Titran-ulykka i 1899 var et slikt eksempel. Stormen utenfor Titran krevde 141 liv, alle menn. 

Kilde:
Åsa Elstad (2004): Kystkvinner i Norge, Kom Forlag, Tangen

Kilder

Relaterte artikler