Gunnerius Melkvik i fjæra (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Kystfolk forteller

En av de viktigste kildene vi kan ha er minnemateriale som er samla inn, hvor folk sjøl forteller om hvordan de har opplevd samtida si. På 1970-tallet ble det samla inn ei sosialhistorisk minnesamling for Trøndelag ved Historisk institutt på Universitetet i Trondheim. Vi skal her ta for oss noen få av disse minnene for å vise hvordan levekåra på kysten kunne være.

Fjellværøya før 1. verdenskrig
En kvinne fra Fjellværøya på Hitra, som var født i 1902, bekrefter det vi vet om livsgrunnlag og arbeid på kysten. Hun forteller: "I min barndom og fram til 20-åra var det gårdsbruka som var hovednæringen her i grenda. (...) Kontantinntektene til skatter, renter og så videre fikk de fra sesongfisket etter skrei og sild - om det slo til. Noen dreiv dessuten med annet arbeid, som bygningssnekkeri og liknende." [1]

Kvinnen fra Fjellværøya forteller også noe om arbeidsfordelinga mellom menn og kvinner: "Mor døde i 1907, da jeg var fem år. Farfar var derfor med i fjøset morgen og kveld, men han melket ikke. Ingen mann med respekt for seg sjøl melket i den tida." [2]

De understøttede
Dagfinn Slettan understreker at for de fleste langs kysten var det en udramatisk hverdag uten nød, men også uten luksus. Likevel er det, som det alltid er, noen unntak. Det var ikke så greit å vokse opp som barn av foreldre som gikk på trygd. På den tida ble trygdekontoret kalt forsorgen, og de som fikk hjelp av forsorgen var understøttede. En kvinne født på Hitra i 1916 forteller: "Folk som var fattigunderstøttet, ble sett ned på. Det var en skam, og den familien som var så uheldig å komme på forsorgen, var ille ute. Ungene fikk gjennomgå på skolen og andre steder. Forholdene var i det hele mer ubarmhjertige i slike tilfeller da enn nå." [3]

Født til fisker
En frøyværing født i 1897 forteller om hvor tidlig guttungene ble med i båten til far: "I fiskarbåten begynte eg så snart eg greid' å løft' ei år'. Far dreiv som fiskar og småbrukar all si tid. Heime var vi to brør. Vi sat side om side på tofta og rodde. 10-11 år gamle var vi med på sommardrefta etter sei og med trollgarn om hausten." Frøyværingen og broren fulgte i farens fotspor, og så tidlig som i 1916 kjøpte de motorbåt. Etter hvert dro de også nordover på fiske og for å kjøpe opp feitsild. På 20- og 30-tallet begynte også de å merke krisa, blant annet med dårlig skreifiske og dermed et prisfall på fisk. [4]

Tre slags fiskere
En annen frøyværing, først i 1905, forteller at det var forskjell på fiskerne. Man skilte gjerne mellom tre slags fiskere: de med store båter som gikk ut på bankene, de som hadde mindre båter og fisket på grunnene og de som drev småfiske med robåt. "For de siste var det ofte å leve fra hånden til munnen. Jeg vet om en familie med 14 barn som bodde i ei lita stue med bare ett rom. Mannen drev fiske i robåt. Der kunne det virkelig bli tale om et beinhardt liv." [5]

Hygiene
Frøyværingen forteller også om fiskernes hygiene. De bodde i rorbuer når de var ute på fiske på grunnene, blant annet på Sula. "I rorbua var det som regel rent og pent, trehvitt. Men den personlige rensligheten var ikke alltid den beste. Tannpleien var også dårlig. Det har ikke vært tannlege på Frøya før i senere år, og det hendte en måtte trekke en betent jeksel uten bedøvelse. Jeg vil påstå at hver eneste mann var lusete. (...) Det var vanlig å reise hjem hver annen uke for å skifte underklær og fylle kista med kak." [6]

Kilde:
Dagfinn Slettan (red) (1979): Kystfolk ser tilbake. Livet på Trøndelagskysten i mellomkrigstida, Tiden Norsk Forlag, Oslo.
Alle fotnoter er fra denne boka.
[1] s. 18
[2] s. 21
[3] s. 39
[4] s. 120-123
[5] s. 133
[6] s. 138

Relaterte artikler