Jul på Innherred Sykehus

(Trykk på bildet for full størrelse)

Julen

Julen er en av våre største og viktigste høytider. Den feires for å markere at Jesus ble født i en stall i Betlehem for over 2000 år siden. Jul kommer av det gammelnorske ordet jólablot, den nordiske midtvintersfesten som markerte vintersolverv. Men hvordan feiret man jul for 100 år siden?

Den vest-europeiske kirken feirer jesus fødsel den 25. desember, i Den gresk-ortodokse kirke er feiringen lagt til 6. januar. Høydepunktet for julen i Norge er på julaften den 24. desember.
Julen blir markert med familieselskap, gaveutveksling og for enkelte kirkegang. Vi fjerner oss stadig mer fra julens egentlige innhold og fokuserer mer på festen og de materielle sidene av feiringen.

Juleblot
Det er ingen sammenheng mellom den gamle midtvintersfesten og julen, selv om de faller omtrent på samme tid, men navnet jul har man beholdt også i den kristne høytiden. Midtvintersblotet/juleblotet ble feiret under Midtvintersnatten den 12. januar. Første gang julen er omtalt er i "Haraldskvadet", skrevet av skalden Torbjørn Hornklove rundt år 900. Der står det at man "drikker jul", dette skal ha vært synonymt med å feire jul. Man feiret med god mat og godt øl og hyllet gudene og solens gjenkomst.
Ved innføringen av kristendommen kom det forbud mot det gamle juleblotet, men juleølet beholdt sin status som hellig drikk. Lovene påbød å brygge øl, dette skulle signes julenatten og drikkes som en takk til Kristus og Sankta Maria.

Nestekjærlighet vs. egen lykke
Den kristne høytid er en feiring av guds godhet og kjærlighet til menneskene, som ble vist ved Jesu fødsel. Dette står i kontrast til den hedenske julefeiringen, der skulle man blidgjøre gudene for egen vinning. Kanskje står vi nærmere den hedenske feiringen i dag enn den kristne, siden vi er mer opptatt av vår eget ve og vel enn den nestekjærligheten som kirken prediker?

Juleforbredelser
I eldre tid tok juleforbredelsene enda lenger tid enn i dag. Det meste av festmat og drikke, gaver, lys, klær og julepynt ble laget av gårdens ressurser. Ølbrygging, slakting, matforedling og annet var forbundet med en gammel tradisjon, og alle på gården hadde sine bestemte oppgaver i denne tradisjonen.
Julegrisen var ofte det siste dyret til å bli slaktet, den hadde da gått hele førjulsvinteren for å bli feit  og god. Selve avlivingen av julegrisen skulle skje på voksende måne, da mente man at flesket ble drøyere og feitere. I tilegg burde det være flo sjø, da het det seg at den blødde best og busten ble lettere å få av. Slaktemåten var brutal og støyende. Først jaget man dyret rundt på gårdstunet til det ble så utslitt at det ble sprengt og segnet utmattet om. Deretter ble en lang kniv stukket i brystet eller halsen på grisen, slik at det blødde i hjel. Selve slaktingen foregikk bak et uthus for å spare gårdens folk fra de voldsomme hylene og den blodige avlivingen.

Baksten i eldre tider ble stekt i oppmurte steinovner,  som sto i eldhusene på gårdene. Til steikingen bruktes ofte 2 takker (runde plater av jern) eller baksteheller. Disse ble plassert over hverandre med en passelig avstand slik at det var plass til baksten i mellom. Så ble det fyrt opp under og over og bakverket ble stekt. I ovnene stekte man brød og julekaker. Flatbrød og lefser ble stekt på en stor takke over grua.

Leksvik julekake etter rang
I Leksvik bakte man julekaker til alle medlemmene i husholdningen. Størrelsen på kaken ble bakt etter en bestemt rengordning. Den største skulle husbonden ha, dertetter husmoren,  så gutter og jenter etter alder. Hadde man tjenestefolk skulle drengens kake være litt større enn tausens. På selve bakedagen var det viktig at man startet så tidlig på morgenen at man ble ferdige med kaker og lefser på en og samme dag. Det var mange farer som truet på gården, både nissen og de underjordiske, så det var best å gjøre ting riktig.


Julegaver
Jula er en tid for gjensidig utveksling av gaver. I eldre tid delte man det som var produsert på gården med naboer, slekt  og venner, dette var gaver man delte over et felleskap rundt bordet. De som ga et slikt gjestebud hadde krav på en gjenvisit hos dem man hadde traktert. Det var også en tradisjon å gi til de trengende og fattige ved juletid. Dette ble også påpekt fra prekestolene. I en gammelnorsk preken står det at: "Enhver rettsindig mann plikter å elske Gud og gode menn og gi de fattige almisse og således hjelpe både seg selv og sin sjel".(Hodne 2007: 81).
Mot slutten av 1800-tallet skjedde en endring i skikken med å gi gaver. Dette var etter påvirkning fra byene der pengehusholdningen sto sterkere, og hvor kjøpegaver var vanligere.

Nissen
Julenissen kan vi kople til den katolske helgen St. Nikolaus og den norske fjøsnissen. Nikolaus var erkebiskop i Lilleasia på 300-tallet i havnebyen Myra, han er barnas skytshelgen. Den 6. desember er Nikolaus sin minnedag, og i følge tradisjonen kunne han vise seg for barna med ris i den ene hånden og en kurv med gaver i den andre. Barna fikk så etter fortjeneste, hadde de oppført seg pent ventet en gave!
Den norske fjøsnissen er i folketradisjonen kjent som en usynlig hjelper og giver, for de som holdt seg inne med ham.
I våre dager er det kjøpmannsnissen vi ser mest til. Han er en god venn med handelsstanden og er med på å forsterke kjøpepresset i juletiden.

Juletreet
Skikken med å ha juletrær innendørs stammer fra protestantene i Tyskland på 1500-tallet. Et pyntet juletre i stua skulle styrke familiefellesskapet. Til Norge kom juletreet sent. Det kom fra Danmark i 1820-årene, først til velstående familier i Kistiania før det spredte seg til hele landet og blant alle klasser. Treet er et symbol på naturens vekstkraft og den kristne forestilling om "Livets tre".

Å skyte inn jula
På ettermiddagen julaften kan vi høre kirkeklokkene ringe jula inn. Slik var det også i gamle dager, men i tilegg var det andre høye lyder. For mindre enn hundre år siden var det vanlig å skyte jula inn, dette skjedde med gevær, pistol eller kruttladninger. Skuddene var uttrykk for den glede julen var en del av.

Julekveldsmåltidet
Det var høytid i stuen når man satte seg rundt bordet for å innta julekveldsmåltidet i eldre tider. Måltidet var rammen rundt tradisjoner som i dag er i ferd med å endres. Alle de rike lokale tradisjonene som skilte bygder og landsdeler er nå i ferd med å viskes ut, nå flyter tradisjonene fritt. Pinnekjøtt og ribbe spises for eksempel over hele landet. Men selve julemåltidet, som inntas sammen med nær familie står fortsatt like sterkt.

Kilder:
Ørnulf Hodne  Jul i Norge, gamle og nye tradisjoner. J.W.Cappelens forlag 2007.

Kilder