Falstad fangeleir - hovedporten

(Trykk på bildet for full størrelse)

Oppgjør med krigens tapere

I mai 1945 var krigen slutt og oppgjørets time var kommet for mange NS-medlemmer.

«Les høyt og tydelig, gutt, og stopp ved skilletegnene!» ble det hermet etter en eldre stolt bonde i en trøndersk fjellbygd da lensmannen kom og leste opp arrestordren i 1945. Som hos mange menige medlemmer i Nasjonal Samling besto tiltalepunktene som regel i form av medlemskap i partiet, deltakelse i kommunestyret, og muligens økonomisk støtte til frontkjemperne. Mange hadde som denne mannen ikke begått krigsforbrytelser, men kom fra den mest nasjonalistiske delen av det gamle Bondepartiet og var fiendtlig innstilt til revolusjon og kommunisme. Dommene lød som regel på fengselsstraff, inndraging av deler av formuen og tap av medborgerlige rettigheter i ti år. Krigsforbrytere og frontkjempere foruten nazister i toppstillinger som fylkesførere, fylkesmenn og ordførere fikk strengest straff.

De fleste måtte sone fengselsstraffen på Falstad som nå ble omdøpt til Innherrad tvangsarbeidsleir. Rollene ble byttet om. Den 7. mai dro krigstidas fanger sin veg, og snart overtok medlemmer av Nasjonal Samling, kollaboratører, rene krigsforbrytere og frontkjempere deres plass. «Kontinuiteten» ble opprettholdt ved at en tidligere fange, Arnold Mathisen, foreløpig fikk ansvaret for det første innrykket sammen med en rekke andre tidligere falstadfanger.

Innherrad tvangsarbeidsleir fungerte både som varetektsfengsel og soningsanstalt. Ifølge historikeren Trond Risto Nilssen ble ca. 5000 personer fra de to trøndelagsfylkene straffedømt. Belegget i Innherrad tvangsarbeidsleir var på ca. 3000 personer i løpet av den tida leiren var i funksjon fra 1945 til 1949. Fangebelegget på det meste var på ca. 700 straffedømte som ble sysselsatt med ulike former for tvangsarbeid, enten i leiren eller ute hos bøndene i distriktet, i skogs- eller vegarbeid eller som hjelp i onnene.

Andre som ble tiltalt for landsvik vet vi mindre om. Kvinner som hadde omgåttes tyske soldater ble plassert i en leir i Selbu, mens andre fulgte sine kjærester til en usikker framtid i Tyskland. De mange som hadde hatt tyskerarbeid gikk som regel fri for tiltale, mens entreprenørfirmaene fikk varierende behandling. Noen ble dømt for «utilbørlig» fortjeneste, mens de fleste slapp unna straff. Mange anklager var vanskelige å bevise, og flere saker kom så sent for retten at de anklagede ble reddet av at klimaet ble mildere etter noen år. Egil Christophersen, som har skrevet om Stjørdalen under okkupasjonen, forteller at storentreprenørene på Værnes gikk fri. Verken A/S Trondhjems Cementstøperi og Entreprenørforretning, A/S Betongbygg eller A/S Jernbeton ble dømt da sakene deres ble avsluttet i Høyesterett i 1953.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850 til 2005, s. 342