Innvandring på 1970- og 80-tallet

Hører til Immigrasjon

På 1970-tallet økte innvandringen til Norge, og det ble mer og mer vanlig å se folk med en annen hudfarge på gata. De som kom utover på 70-tallet kom fra det vi kalte "den tredje verden" - fattige land i Asia, Afrika og Sør-Amerika.

Endring i immigrasjonen
På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet var det fortsatt slik at de fleste utlendingene i Norge kom fra Skandinavia eller andre rike vestlige land. Men i denne perioden merket man etter hvert et skifte. Norge fikk kontakt med det vi kaller den globale migrasjonssstrømmen fra sør til nord, fra den tredje verden til de industrialiserte landene.

Fremmedarbeidere
De første som kom var arbeidsinnvandrere eller såkalte fremmedarbeidere. De kom på et tidspunkt hvor det var behov for flere folk i arbeidsmarkedet og fikk seg lavtlønnet og ufaglært arbeid som nordmenn helst ikke ville ha. Særlig innenfor hotell og restaurant jobbet det mange fremmedarbeidere. På Grand Hotel i Oslo jobbet det i 1967 folk fra 21 nasjoner.

Særlig fagbevegelsen var skeptisk til arbeidsinnvandringen blant annet fordi de fryktet at arbeidsmarkedet kom til å bli strammere framover. Man fryktet også at arbeidsgiverne ville utnytte det økte tilbudet om arbeidskraft til å svekke ansattes lønns - og arbeidsvilkår. [1]

Pakistanerne kommer
I løpet av vinteren og våren 1971 kom det over 600 pakistanere til Norge. Dette var et overraskende og brått skifte i arbeidsinnvandringen, og antallet var svært mange hvis man sammenlikner med hvor mange innvandrere det var i Norge fra før. I 1970 var det under 1000 ikke-vestlige innvandrere fra land som Tyrkia, Marokko, India og Pakistan.Det store antallet av pakistanske arbeidssøkere gjorde at mediefokuset ble sterkere. Avisene kunne melde om pakistanere som hadde blitt lurt til å komme hit, som levde under dårlige forhold i Norge og som ble møtt med rasehat. 

I Norsk innvandringshistorie, bind 3, kan vi lese at det plutselig omslaget skapte en følelse av en uoversiktelig situasjon og en slags panikk både hos styresmaktene, fremmedarbeiderne selv og i opinionen. [2] I løpet av 1971 ble det innført restriksjoner som skulle gjøre det vanskeligere å komme til Norge som arbeidssøker. Til tross for dette fortsatte arbeidsinnvandringen å øke, og det kom stadig flere fra ikke-vestlige land. De aller fleste som kom i perioden fra slutten av 60-tallet og fram til 1975 bosatte seg i Oslo-området. For eksempel bodde 8 av 10 pakistanere i Oslo og Akershus.  

Innvandringsstopp
Fra 1975 innførte regjeringen en innvandringsstopp som i praksis betydde at det ble innført stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse i Norge. Meningen var at denne innvandringsstoppen kun skulle vare i et år, men den ble videreført og var gyldig helt fram til 1991. De fleste som kom i denne perioden var flyktninger - enten gjennom en FN-kvote eller som asylsøkere.

Det ble likevel gitt mange dispensasjoner fra innvandringsstoppen. De fleste var faktisk utenlandske arbeidstakere, men det var de med etterspurte kvalifikasjoner og ekspertise. Ellers var det mange som fikk tillatelse til å komme gjennom familiegjenforening. 

Asylsøkere på 80-tallet
I løpet av 80-tallet økte antall asylsøkere, altså individuelle flyktninger, betraktelig. Det var et nytt fenomen at asylsøkere spontant dukket opp ved grensen til Norge med håp om beskyttelse. Denne typen innvandring har fortsatt fram til i dag.

Det var flere grunner at antall asylsøkere økte. I den tredje verden var det økende problemer med blant annet borgerkriger som gjorde at flere flyktet. Samtidig var det også store problemer i en del vestlige land på 80-tallet med stor arbeidsledighet og sosiale problemer som gjorde at de satte strenge restriksjoner mot innvandrere og asylsøkere. Dermed var det flere som søkte seg til Skandinavia som var kjent for å ha en mer liberal flyktningepolitikk. I 1983 kom det kun 150 asylsøkere til Norge, men allerede 5 år senere, i 1988, var dette tallet økt til 6600. [3]

Ny utlendingslov
Det var mange asylsøkere, men det var ikke så mange som fikk flyktningestatus eller opphold på humanitært grunnlag. I 1988 vedtok regjeringen en mer restriktiv utlendingslov. Innvandrings- og flyktningepolitikken ble nå samordnet i det nye Utlendingsdirektoratet (UDI) Loven skulle også gi mindre rom for skjønn, og være mer basert på fakta. Hvis en søker oppfylte kravene til oppholdstillatelse, skulle vedkommende ha rett til oppholdstillatelse. Furre argumenterer med at den restriktive politikken både hadde økonomiske pog politiske mot årsaker. Økonomisk sto det dårlig til på arbeidsmarkedet, og politisk var det kommet mer fremmedfiendtlige holdninger til uttrykk de siste årene. Blant annet hadde tiltakt for å lette integrasjonen, som morsmålsundervisning og etableringshjelp på boligmarkedet kommet under kritikk.[4] Brochmann skriver at mange mente muligheten for å søke asyl var blitt et "hull i gjerdet" som ble utnyttet av folk som ikke hadde behov for beskyttelse, og som egentlig var vanlige innvandrere. Den nye loven var et motsvar til kritikken, men Brochmann understreker at selv om loven av 1988 var mer effektiv for å håndheve en restriktiv innvandringspolitikk, innebar den også rettigheter for utlendingene, blant annet rettssikkerhet og vern mot forfølgelse. [5]

Den nye utlendingsloven trådte i kraft først fra 1.1.1991, og er fortsatt gyldig i dag. Det har de siste årene flere ganger kommet forslag til ny utlendingslov, men det har foreløpig ikke kommet noen ny lov, kun enkelte endringer til den gamle. Det tas nå sikte på at en ny lov vil kunne komme til 1. januar 2010. 

Kilder:
[1] Hallvard Tjelmeland & Grete Brochmann (2003): Norsk innvandringshistorie, bind 3: I globaliseringens tid 1940-2000, Pax Forlag A/S, Oslo, s. 107
[2] Tjelmeland & Brochmann: Norsk innvandringshistorie, s. 115
[3] Berge Furre (2000): Norsk historie 1914-2000, Industrisamfunnet - frå voksterkrise til framtidstvil, Det norske samlaget, Oslo, s. 298
[4] Furre: Norsk historie, s. 298
[5] Tjelmeland & Brochmann: Norsk innvandringshistorie, s. 282-284