Dovre

Akvarell av Eckhoff (1826)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Det mentale landskapet – hva er det?

Det finnes en type kulturlandskap som ikke er fysisk påvirket av mennesker. Dette er de forestillingene om landskapet vi bærer i oss, vi kaller dette det mentale landskapet. For eksempel kan dette være jaktterrenget vi bruker under høstjakta, eller navnene vi setter på landskapet.

Ved bare å se på de fysiske menneskeskapte sporene i landskapet mister man mye av helheten. Informasjonen og fortellingene ligger i det mentale landskapet. For eksempel er det få fysiske spor i det tradisjonelle samiske landskapet. Men dette landskapet er allikevel et svært rikt kulturlandskap, gjennom arbeid, navn, religion og fortellinger satte samene sine kulturelle spor. Samene hadde for eksempel fjell som var sterkt knyttet til den samiske religionen, disse ble sett på som hellige fjell. Disse fjellen kunne være bolig for forfedre og ånder. Fremdeles finnes det tradisjoner for at disse fjellene ikke må nevnes med navn.

Stedsnavn
I landskapet fantes i gamle dager en mengde stedsnavn, disse var knyttet til bruken og arbeidet i innmark og utmark. Etter hvert som menneskene tok nye områder i bruk, ga man landskapselementene navn. Dette var nødvendig for å planlegge arbeidet og utføre de daglige gjøremål. Menneskene satte navn på landskapet og enkeltelementer i landskapet for å understreke at man tok det i bruk. Navnene man satte på landsakpet var helt avgjørende for å kunne kommunisere om landskapet. Historien kan leses gjennom navnene i landskapet, de kan fortelle hvor man hvilte på vei til setra og hvor det var god utmarksslått. Navnene ble overlevert fra generasjon til generasjon gjennom munttlig overlevering og tradisjon. I dag er denne informasjonen om landskapet i ferd med å forsvinne. På samme måte som utmarka gror igjen viskes også de mentale sporene i landskapet ut.

Tro og myter
For ikke lenge siden hadde man en helt annen oppfatning av naturen og utmarka enn i dag. De historiene, mytene og sagnene som fortelles fra denne tiden forteller om en tapt virkelighet. Det fortelles om hendelser fra en annen tid, i en verden som er helt forskjellig fra vår egen. I dag kan vi lese om trolldom og de underjordiske i forfedrenes landskap og le av det. Men for menneskene som trodde på det uforklarlige i naturen var dette alvor. De som levde i fortiden da historiene, mytene og sagnene i landskapet hadde sitt opphav hadde en helt annen virkelighetsoppfatning enn dagens mennesker. Lik vi som lever i dag hadde også fortidens mennesker svar på de viktige ting i livet, men selve forklaringene på disse spørsmålene har endret seg.

Mange av mytene og sagnene som fortelles fra landskapet har blitt til noe eksotisk, landskapet blir spennende. Nettopp dette eksotiske og spennende gjør at det lever videre til nye generasjoner, selv om betydningen og forståelsen av mytene og sagnene er endret.

Kunnskapen om landskapet
Tidligere generasjoners kunnskap om bruken av landskapet, slik som kjennskap til ulike naturforhold, driftsmåter og håndverksteknikker, var en forutsetning for utvilkingen av våre forfedres kulturlandskap. Dette var en allmen kunnskap i det gamle bondesamfunnet som nå er i ferd med å bli glemt. I dag er det kanskje bare noe få eldre mennesker som kan denne tradisjonen eller et fåtall fagfolk med spesiell interesse for gamle tradisjoner. Denne kunnskapen var viktig for hvordan forfedrene våre så mulighetene i landskapet, hvilke landskapsformer kunne de ta i bruk til ulike formål osv.

Landskapet som kilde
Som vi har sett er kulturlandskapet mer enn de fysiske sporene. Det er de mentale sporene og våre forestillinger om landskapet som gjør det levende, på samme måte som de fysiske sporene ikke får betydning før vi tolker dem (vi prøver å forstå hva de har vært og hvilken sammenheng de har stått i).

Kilder:
Arne Lie Christensen Det norske landskapet. Pax 2002.
Hans Nissen Geirangerfjorden - fortiden i nåtiden. NTNU 2004.
O. Puschmann,
W. Dramstad, R. Hoel Tlbakeblikk - norske landsakp i endring. Tun Forlag 2006.
Ola Svein Stugu Lokalhistoria og den lokale identiteten. I Det nasjonale i det lokale, det loklae i den nasjonale. KULTs skriftserie nr. 92. 1997.

Kilder