Byfolk

Hører til Levekår i byen og Handel

I overgangen til 1800-tallet var det fremdeles bare Trondheim som hadde status som by i Trøndelag. Ennå i 1801 var det under ni prosent av befolkningen i Trøndelag som bodde her. Men de som bodde i denne byen hadde en spesiell status: De hadde særegne rettigheter når det gjaldt å drive handel og håndverk.

Den som hadde borgerskap i byen, som kjøpmann, kremmer, nordlandshandler eller håndverksmester, kunne drive det som ble kalt "borgerlig næring" og hadde lov til å ansette folk til å hjelpe seg med denne næringen. Borgerskap var det bare menn som fikk, men familien deltok i det arbeidet borgerskapet ga rett til, og enker kunne drive virksomheten videre. Kvinner kunne også få spesiell tillatelse til å drive handel - men da uten ansatte og i så lite omfang at det ikke konkurrerte med de virkelige borgere. I byen samlet det seg også folk som kunne finne arbeid i tilknytning til disse "borgerlige næringer": bryggesjauere som drev med lossing og lasting av varer til skip på havna, menn som drev med kjøring og frakt, arbeidere på bordtomtene i Ila, konser som vasket, rullet og bleket klær for borgerskapet, bakgte og brygget, spant, vevde og strikket, støpte lys og kokte såpe.

Bysamfunnet hadde en tydelig standsdeling, med embetsmenn og storkjøpmenn på toppen, nordlandshandlere, kremmere og håndverkere under dem, deretter en variert befolkning av arbeidsfolk og et bunnsjikt av fattiglemmer. De siste hadde delvis sitt livsopphold fra de "milde stiftelser" som Trondheim  hadde flere av - den rikeste av dem var Thomas Angells stiftelser som ble opprettet i 1767. 

Trøndelag hadde også en bergstad. Selv om Røros ikke - som Kongsberg - fikk status som by, var Røros også et betydelig tettsted med en befolkning som skilte seg ut fra bondesamfunnet omkring. Til forskjell fra de egentlige byer, levde Rørosbeboerne av én næring og hadde ikke de samme allsidige byfunksjoner som Trondheim hadde. Rørossamfunnet var tett knyttet til Trondheim og underlagt eierne - partisipantene - som satt i Trondheim. 

Levanger var det tettstedet utenom Trondheim som hadde mest allsidig handel. Men ennå fram til begynnelsen av 1800-tallet var handelen knyttet til de årlige tidsavgrensede markedene, der bygdefolk fra innland og kyst i Trøndelag og jemter møtes for å bytte varer, og der trondheimskjøpmenn kom for å kjøpe opp bondevarer og selge sine egne varer. Også her var handelen underlagt Trondheim: Folk fra byen hadde sine hus og handelsbuer der. Folketallet hadde imidlertid økt. I 1720 var folketallet vel 100, i 1801 var det 312 mennesker på selve strandstedet. 46 av familiene bodde i eget hus, men 30 familier bodde i leide hus, de fleste tilhørende trondheimsborgere. Dessuten var det en del trondheimsborgere som eide hus der uten å leie bort, slik at mange hus sto tomme store deler av året. Levangers status som "underbruk" under trondheimshandelen var tydelig. 

Fra Trøndelags historie, bind 2: Fra pest til poteter, 1350-1850, s. 285-286

Relaterte artikler