Bybrannene

Hører til Trondheim

Etter den store bybrannen 18. april 1681 fikk byen en nye karakter.

Ilden hadde begynt i skonnerten som lå fortøyd rett utfor brygga. Den lå og slet i ankertauene mens brannen raste i skrog og rær. Det var vondt å se, en måtte tenke på et bundet dyr som lå og vred seg i pine. Bryggebrannen så ikke så farlig ut. Det var mest røyk. Brannsprøyta klarte nok å slokke når de engang fikk den på plass. (-) Henrik Hornemann rente inn og ut av bryggeporten og skrek på dansk. Det gikk for sent med alle ting. Han vinket og ropte at folk skulle komme og hjelpe. Men han hadde da hjelp nok. En behøvde ikke i utrengsmål gå så nært at en fikk sot og gnister over seg. (-) Nei, det var ikke vett i noen ting. Fartøyet drev viljeløst nedover elva. Fortvilt. Avmektig. Tente brygge etter brygge, hus etter hus. Og vinden økte til storm. Gnistregnet sto som et satans uvær over byen. Ingen kunne hjelpe. Folk rente rundt i byen i nattøyet, skrek og bar seg. På et øyblikk var de trange gatene fulle av husgeråd, vogner, vettskremte krøtter, løse hester. Kvinner og barn klamret seg forskremt til hverandre, gråt høyt. Karfolk maste att og fram i det røde flakkende skinnet. Ropte om hjelp... Som om der fantes en eneste som kunne gi en handsrekning en slik natt. Hver hadde nok med sitt. Kyme beljet og ville inn i fjøsene igjen. Fjærkre flakset skrikende inn og ut av ildmørjen. (---) En stor hop med husville hadde samlet seg på kirkegården. Det var et trist syn å se dem der. Brannrøyken drev gul og giftig over hodene på dem. Andre rente rundt og gråt og ropte høyt at nå måtte Vårherre se i nåde til dem. Klokkene ringte hele tiden, men de hadde ingen kraft, det var mer som en jamrende bønn.

Slik skildrer Kristian Kristiansen den store bybrannen 18. april 1681 i romanen Adrian Posepilt (1950). Den atten timer lange brannen ble en katastrofe for byen. Bare Domkirken, Erkebispegården, latinskolen, hospitalet og huset til nattmannen (ute i Sandgata) unnslapp flammene. Den dansk-norske kongen gav som krisehjelp 2828 tønner rug som skulle fordeles blant den nødstilte befolkningen. Med denne Hornemannsbrannen forsvant byens middelalderpreg. Etter tidligere branner og særlig etter brannen i 1651 da 9/10 av byen gikk med, ble byen alltid gjenreist etter middelaldersk mønster med trange og kronglete gater og smale veiter. Men nå kom general Cicignon og banket igjennom at byen skulle få en ny struktur etter moderne prinsipper. Byen fikk brede og rette gater i et toaksesystem; Domkirken - Munkholmen (Munkegata) og Domkirken - batteriet på Brattøra (Kjøpmannsgata). Torget ble flyttet fra sørsiden av Vår Frue kirke til nåværende sted, som også var tenkt som militær appellplass. Mot øst over byen kneiste Kristiansten festning. Ikke riktig alle byboerne fulgte disse planene. De var husløse og hadde det travelt med gjenoppbyggingen. Den kronglete Krambugata fra Biblioteket til Olavshallen er et tydelig bevis på dette. De brede gatene skulle hindre nye branner, men allerede i 1708 brant byen på nytt. Den startet i et hus med brennevinproduksjon i Krambugata, og etter ett døgn lå 459 hus i aske. Bryggerekka langs elva klarte man å holde unna fiammene. En ny general, Johan Wibe, kom med sin reguleringsplan, men byboerne vendte det døve øret til og satte i gang gjenreisingen på egen hånd. Likevel ble veitene gjordt bredere, og i løpet av et år var nesten hele byen gjenreist.