Påsketurister i Langvelldalen, Oppdal (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Ulike blikk på landskapet

Når vi går inn i landskapet oppfatter vi det ulikt. En fjellklatrer vil vurdere om et fjell kan erobres med hans ferdigheter og erfaring. Mens turisten er opptatt av det visuelle, det spektakulære eller vakre ved fjellet. Grunneieren vil kanskje se om landskapet har økonomisk verdi, i form av hyttetomter eller annen utnytting av utmarka.

I tidligere tider var dette enda tydeligere enn i dag. Impulser fikk bondebefolkningen gjennom arbeid og tidligere generasjoners overlevering. De levde ikke i et informasjonssamfunn, hvor man får impulser fra hele verden inn i sin egen stue. Derfor var også skepsisen stor til mennesker som brukte tiden sin til ledingang i fjellet. Lokalbefolkningen så ikke noen nytte i det de første fjellturistene bedrev.

Bøndene så ressursene i landskapet, det var tilgangen på ressurser som sørget for eksistensgrunnlaget deres. For dem var landskapet et arbeidslandskap, et sted hvor man med sitt arbeid tok ut verdier, enten på inmarka eller  i utmarka. Det norske landskapet med sine bratte fjell, dype daler og trange fjorder har vært en utfordring for den norske bonden gjennom alle tider. Bøndene måtte lære seg å se mulighetene i det vanskelige landskapet. Nærheten til landskapet utviklet seg gjennom generasjoners overlevering av arbeidsmetoder.

Siste halvdel av 1800-tallet var i friluftslivets spede begynnelse i Norge. Trondhjems skiklubb ble for eksempel grunnlagt i 1877. Borgerskapet i de større norske byene var preget av et natursyn som på den tiden skulle understreke det norske. Naturen ble sett på som det ekte og opprinnelige i motsetning til det urbane landskapet. Dette var i nasjonalromantikken, en tid da malere, forfattere og kulturdebattanter prøvde å finne en nasjonal identitet i landskapet og historien.

Med idealer om naturen som det ekte og opprinnelige reiste borgerskapet inn i det norske landskapet. Opplevelsene disse personene hadde av landskapet var omtrent den samme uavhengig av nasjonalitet. Det er borgerskapets tolkning av landskapet som kommer frem i reisebeskrivelsene, bøndenes landskap får vi bare bruddstykker av i beskrivelsene.

På slutten av 1850 årene vandret engelskmannen W. M. Williams gjennom Norge. Han skildrer landskapet og menneskene han traff på turen. Ned Drivdalen fra Dovre kom han med følgende betraktinger:
Like før Aune stasjon kom jeg forbi noen storartede voller med vill stemorsblomst. ..... Farvernes variasjon, fylde og harmoni var utsøkt. De fylte luften i vid omkrets med sterk vellukt, som nesten var bedøvende da jeg la meg til å sove en times tid eller to på blomsterteppet. Solen stekte, kråkene  kraet og elven larmet dernede, skjønt det hadde vært nattefrost og sneflekker ennu var synlige blant steneen i uren ovenfor. Jeg drømte om orientalske dampbad, rosenolje og deilige prinsesser, nylig importert fra det snedekte Kaukasus og til salgs på Covent Graden for et par skilling dusinet.
Snehetta er synlig fra Stuen, omtrent 15 miles nedenfor det sted Murray nevner. Den tar seg langt mere malerisk ut herfra enn fra Dovrefjell.


Fotturistene som vandrer inn i landskapet i dag har mange av de samme forestillingene om naturen som borgerskapet på 1800-tallet. Naturen blir et sted å kople av, og forbindelsen mellom nasjonen Norge og naturen er fortsatt sterk.

Bønder og grunneiere har derimot endret sitt syn på landskapet. Dette har sammenheng med industrialiseringen av landbruket, noe som medførte at betydningen og bruken av utmarka er innskrenket. Samtidig adopterte bøndene synet på landskapet som et fritidslandskap, både gjennom påvirkning fra samfunnet og ved at også de fikk mer fritid.

Kilder:
Terje Bratberg Trondheim Byleksikon Kunnskapsfolget, 1996.
W. Mattieu Williams Til fots i Norge. For hundre år siden. Cappelen, 2005.

Kilder