Hesjer Halsan

Foto: Per Renbjør

(Trykk på bildet for full størrelse)

Endringer i jordbrukslandskapet

Det tradisjonelle jordbruket bygde på en gjensidig avhengighet mellom utmarka og innmarka. Utmarka sto for forproduksjon, produksjonen av maten kom fra innmarka. Moderne gårdsdrift er ikke avhengig av ressursene i utmarka. Fôr til dyra blir tilført i form av kraftfôr, eller det blir produsert på innmarka. Følgene av dette er at utmarksressursene blir brukt i mindre grad og utmarka gror igjen.

Det gamle tradisjonelle jordbruket var i en syklus hvor det som ble hentet i utmaka ble brukt til å overføre energi til husdyra og innmarka. Om vinteren sto husdyra i fjøset og spiste fôr som var sanket i utmarka. All gjødsel de produserte i løpet av vinteren ble samlet og brukt som næringstoffer på åkeren og enga. Dyra var like mye produsenter av gjødsel som av melk, kjøtt og ull.
I kystnære områder ble det også hentet tang og fiskeavfall til gjødsel på innmarka.

I sommerhalvåret forsøkte man også å samle gjødsel fra husdyra. Dyra ble satt i et fjøs som sto i grensen mellom utmarka og innmarka, et såkalt sommerfjøs. I sommerfjøset ble dyra melket morgen og kveld og der kunne de stå om natten om det var kalt ute eller som vern mot rovdyr.

Grindgang
En enda eldre skikk enn sommerfjøset var en grindgang eller kve. Det var en flyttbar innhegning hvor dyra kunne holdes samlet. Ved hjelp av dette gjerdet kunne man bestemme hvor dyra skulle beite og lettere ta vare på gjødselen dyra produserte. Om man ønsket å etablere en ny åker kunne man sette opp en grindgang der, da ble jorda tilført næringstoffer gjennom dyraavføringen.

Setra
På setra gikk husdyra om sommeren. Fra setervollene ble det også kjørt mye vinterfor til gården. Setervollene var ofte svært grøderike på grunn av gjødselen som var samlet i seterfjøset. Gjødselet ble spredt utover vollene, noe som medførte at gresset på setervollene var spesielt godt og viktig som vinterfor.

Gjerdet og grinda
I det gamle jordbrukslandskapet var skillet mellom inn- og utmark klart, det var viktig å kunne kontrollere hvor dyra til enhver tid skulle være. Slik var vedlikehold av gjerdene på gården av stor betyding. Grinda skulle til enhver tid være lukket, og i følge de gamle landskapslovene var det straffbart å ikke lukke grinda etter seg.

Balansegang mellom åkerareal og antall dyr
Det var antall dyr som bestemte hvor stort åkerareal bonden kunne ha, og det var størrelsen på utmarka og enga som bestemte antall husdyr. Men etter hvert som folketallet økte på 1700- og 1800-tallet endret dette seg. En åker ga mer menneskeføde i forhold til areal enn en eng. Fortjenesten ble derfor større ved å gå over til mer kornproduksjon, og enga ble omgjort til åker. Men resultatet ble at mange bønder nå sto igjen med mindre beiter og mindre dyrefôr. For å bøte på fôrmangelen ble halm fra kornproduksjonen brukt til fôr, men dette hadde en mye lavere fôrverdi enn høyet man tidligere hadde hentet fra enga.
Før kunstgjødsel og kraftfôret kom i begynnelsen av 1900-tallet var utmarka det reservoaret hvor man høstet energi slik at innmarka og dyreholdet kom i ballanse.

Det teknologiske jordbruket
Det modrene jordbruket er i motsetning til det tidligere jordbruket avhengig av å tilføre næringsstoffer, energi, maskiner og teknologi utenfra. Innmarka blir tilført kunstgjødsel og fôr til dyra blir dyrket på innmarka eller tilført utenfra i form av kraftfôr. Den sterke bindingen mellom utmark og innmark er opphørt i det moderne jordbruket. Utmarka er ikke avgjørende for hvor stort åkerareal man har eller antall husdyr. Resultatet av dette er at utmarka bare i liten grad blir brukt og at den gror igjen. Dette fører til store endringer i landskapet, både i form av endringer i vegetasjon og det biologiske mangfoldet.

Kilder:
Erik Framstad, Ingunn B. Lid m.fl. Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltnign av miljøvedier. Universitetesforlaget 1998.
Arne Lie Christensen Det norske landskapet. Pax 2002

Kilder