Slaveri og galge

I straffeloven blir dokumentfalsk sett på som en meget alvorlig forbrytelse, og tidlig på 1800-tallet var straffereaksjonene nærmest urimelig strenge mot de som hadde skrevet falsk for å oppnå økonomiske eller andre fordeler. Ble man grepet i pengeforfalskning, så var det dødsstraff, for å skrive kongens navn falsk var å betrakte som en majestetsforbrytelse. Nå ble riktignok dommene omgjort til fengselsstraff, men det viser hvor alvorlig rettsvesenet så på denne typer forbrytelser.

To oppdalinger som måtte betale dyrt for falske underskrifter i forbindelse med bedrageri, var Baard Ingebrigtsen Wammer fra Vamran i Drivdalen og hans sønn Ingebrigt. Sistnevnte hadde våren 1839 vært på en handletur til Trondhjem. Hos en kjøpmann hvor han hadde kjøpt noen varer, fikk han et papir som gjorde kjent med at man kunne få kreditt hvis man kunne framlegge en kausjonserklæring fra en betalingsdyktig person. Da han kom hjem, viste han papiret til sin far, og etter hvert begynte den tanken å modne seg at de kunne få ut varer på kreditt hvis de laget falske kausjonssedler.

Vedlegg