Skole og folkeopplysning Videregående skoler og yrkesutd... Videregående ... Husmannssønnen som begynte på den ...

I en av trondheimsforfatteren Peter Egges bøker, «Inde i fjordene» møter vi blant andre romanpersonen Tryggve, som vokste opp på en husmannsplass på Innherred. Husmannsgutter flest fikk svært liten skolegang i forrige århundre, men Tryggve var heldigere enn de fleste. Gjennom skolegang hjemme i bygda viste det seg at han hadde et «lyst hode», og han ble påkostet videre skolegang i Trondheim. Slik gikk det til at Tryggve fikk begynne på Katedralskolen en gang i siste halvdelen av 1800-tallet.

«Siden i august i fjor hadde Tryggve gått på den gamle ærverdige Kathedralskolen i byen. Rektor hadde vært litt ru mot ham; han likte ikke å gå ta i øverste klasse en som bare hadde lest privat. Tryggve viste frem utmerkede vitnesbyrd fra «Krusemynten» for kunnskaper, modenhet og evner; men rektor ble ikke glattere. Man ville ikke ha noe ansvar for ham til eksamen når han ikke hadde frekventert skolen mer enn ett år; han fikk gå opp som privatist.

Første dag skulle klasseforstanderen skrive den nye eleven inn, navn, hjemsted, foreldre og slikt. Guttene hørte ordene: Sønn av husmann Knut Olsen Borglykka... Da var det en som kniste bak pulten sin. Læreren lot seg ikke forstyrre, løftet ikke ansiktet, men sa bare tørt: «Jeg sy...synes ikke det er noe å le av. - Tve...tvert imotl». Da kniste ingen. Nei, hele klassen lo høyt. Siden bar han navnet Husmannen.

(...) Fjorten dager efter første skoledag kalte rektor ham inn på kontoret. Det var en tykkmavet herre med uryddig skjegg og stolpebriller. Glassene var så buet at øynene glimtet omkring i stadige lysbrytinger, så en liksom aldri fikk fatt på dem. -Man ville tillate Tryggve Borglykka å gå opp til eksamen som skolens elev efter den dugelighet og flid han utviste. Men Tryggve forsto straks at rektoren hadde ikke noe i mot at skolen pyntet seg med eksamensattesten hans. Krusemynten hadde sagt: «Du får præceteris, gutt, hvis du har hellet med deg». Tryggve så rektoren fritt opp i ansiktet: «Takk, men det kan vårå mæg det såmmå». «Hva sier de?». Rektor rettet seg i et rykk og rødmet. Han stoæforan et dyr som ikke lot seg stryke både mot og med hårene. Og det var han uvant til. «Hva er detfor et språk De fører? Hva ? Asch! Jeg har hørt dem tale annerledes før. De kommer ikke gjennom verden med en dialekt. Det heter også «herr rektor» når man taler til meg. - Hva er det De sier? Kan det være Dem det samme enten De dimmiteres fra en gammel, ansett katedralskole, eller De går opp som privatist? De vet nok ikke hva de snakker om».

Den Lærde latiner gneldret og spilte komedie; han forsto godt hvorfor Tryggve Borglykka hadde brukt bygdemålet, og hvor bitterheten komfra. Men det passet ham ikke å forstå; han ble nesten mild: «Jeg vil bare gi Dem et godt råd». «Hvis herr rektor gjerne ser atj eg går opp til eksamen som skolens elev, gjør jeg det. Ellers ikke». «Jeg ser gjerne at De tar med gjennom livet det præ det vil gi Dem å være dimitert herfra. Adlø.». Tryggve var ikke likt i klassen, minst i førstningen. Det var nok ingen tvil om at disse embetsmanns- og sakførersønnene hadde imot at han skulle studere. De lot til å mene noe slikt som at han trengte seg inn på et arbeidsområde som var deres, et de hadde hevde på, og det var overfylt før; han på en måte stjal fra dem. Senere ble det litt anderledes; det viste seg at han var beste elev i klassen. Og læreren i gresk - Gresk-Johnsen - sa at avstanden mellem han og de andre var enorm. (...)

Tryggve satt på hybelen og grunnet i en og annen fristund, eller han glemte å lese. Det hendte en sjelden gang at en rødflekk sprang frem høyt oppe på hvert kinn. Og mens året gikk, ble han sterkere i den troen at herkomsten måtte og skulle bære skylden for hver en feil og en svakhet...han hadde alt hørt om en frekk oppkomling og en fortrykt oppkomling. Selv ville han nok bli regnet for en svak og usikker oppkomling, hvis han ikke lot høre fra seg på rette sted og i rette tid, men en streber av en oppkomling hvis han gikk forbi de fleste andre. Tryggve tenkte også på at det var bekvemt å ha en stor sekk å ta av og en stor sekk å putte i. Folk hadde vist i grunnen større fordringer til en oppkomling enn til en som var født på toppen av samfunnet. Hva ville skolekameratene si om han gjorde seg så liten og simpel som de var mangen gang? De fordret visst at han og slike som han skulle være så nær feilfri. Tryggve hørte ordet husmann så ofte at han kjente seg sikker på at det kom til å følge ham i hælene hele livet igjennom hvis han ble til noe. Det ville nok i all stillhet bli brukt bak ham både som skjellsord og som anklage og som unskyldning.

Imidlertid var et par av kameratene gode mot ham. De hørte til de beste slektene i byen. de bad ham endog med seg hjem. Han ble budt kveldsmat og satt ved siden av husfruen. Alle ved bordet va varslet om at han var husmann, så han gjorde lykke; han var severdig.»

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 2, del 3, side 3.1