Modernisering Industrialisering Produksjonsbyen Mellom sli...

Karl Nordtvedt var født i 1902, og arbeidet ved TMV i 53 år. I 1981 lagde han en fyldig beretning om arbeidsforholdene ved bedriften da den var på sitt største rundt første verdenskrig. Den er trykt i Arbeidsfolk. Arbeidermiljø i Trondheim omkring 1915. Trondheim 1981. Her følger et lite utdrag:

«For en arbeider på TMV begynte arbeidsdagen klokka seks om morgenen og sluttet seks om kvelden. Når det var ting som hastet, og det ble overtidsarbeid om natta, var det en times spisepause før han startet opp igjen klokka sju. Nattskiftet var slutt klokka fem om morgenen. Da var det igjen en times spisepause og start på en ny arbeidsdag klokka seks. Om dagen var det en halv times pause fra halv ni og en time fra klokka ett. Enkelte arbeidere som hadde lang veg til arbeidet, måtte stå opp halv fire for å kunne være innenfor porten før klokka seks. Fem på seks blåste fabrikkfløyta, og seks ble porten stengt. Den som kom for seint, fikk ikke komme inn før fem på ni...

Arbeidsvedtektene den gangen var heller autoritære. Røyking i arbeidstiden var det samme som å bli satt på porten. Arbeidsformennene hadde mandat til å ansette og avskjedige folk etter behov. Når det var utlønning, ble pengene plassert i blikkdåser med hver arbeiders nummer på lokket. Kom dåsen bort, måtte arbeideren erstatte den uansett hvem som hadde feilen.

Hygiene var det nok så som så med. Et illustrerende eksempel er toalettforholdene. Latrinene var ikke å skryte av, selv etter den tids mål. Det var avlange hus med framveggen åpen fra brysthøyde og opp. Årsaken var vel at formannen dermed kunne kontrollere at folk ikke sattfor lenge, dessuten var det nødvendig med lufting for lukten. Sittebenkene gikk i ett langs hele bygningen med seks eller sju huller. Vinters dag når snøen stod inn og kulda var hard, var det litt av en fryseboks å sitte i. Over setene var det langs hele rommet satt opp et tverrtre som gjorde at en ikke skunne sitte med rett rygg. Tanken var å hindre for lange pauser. Men gammelkarene var ikke frøsne, og de var ikke bedre vant. De kom inn og skubbet vekk snøen av setet med buksekneet før de satte seg, kanskje med en arbeidskamerat skulder ved skulder. Det var ikke lys i latrinene, så i mørket kunne det bli ekstra problemer med å treffe der en skulle. Men tross alt ble det en aldri så liten pause fra slitet...»

Nordtvedt gav også en grundig gjennomgang av hvordan arbeidet ved de ulike avdelingene ved verftet foregikk. Inne på verftet lå en rekke mindre verksteder som lagde delene et skip ble satt sammen av: Maskinverkstedet, kjeleverkstedet, storsmia, støperiet, snekkeravdelingen. De forskjellige verkstedene er nærmere omtalt under emnet «en rundgang på TMV-tomta». Blant fagene en fant der var grovsmeder og finsmeder, snekkere og støpere. Selve sammensettingen av skipene foregikk i skipsbyggeriet. Der trengtes det mange slags spesialister. På den tida foregikk skipsbyggingen med en metode som ble kalt klinking. Senere gikk skipsverftene over til å sveise delene sammen. Klinking vil si at skipsplatene ble festet til spantene -så å si skjelettet - på skipet - og til hverandre med jernnagler. Til denne oppgaven trengtes flere faggrupper. Lokkere hadde som sin spesialoppgave å lage hull til klinknaglene -navnet kommer av det tyske ordet for hull - Loch. Klinkere festet naglene, som kom glødende varme fra smia, ble tredd gjennom ferdiglagde hull i delene som skulle settes sammen og klinket fast fra begge sider med store hammere. Etterpå kom dikkerne som skulle gå etter og sørge for at båten ble tett - dicht på tysk.

Utenfor verkstedene arbeidet dokkgjengen, riggerne og en rekke andre grupper. Mange av arbeiderne ved verftet var dyktige spesialister i sine fag, og kunne med full rett være stolte av det de kunne og gjorde.

...«Pågrunn avharde arbeidsforhold og arbeidsmiljøet i det hele, var det kanskje forståelig at bedriften fikk klengenavnet «Sibirien».Det var et syn å stå utenfor fabrikkporten ved arbeidsslutt om kvelden. Svarte og grimete i ansiktet etter dagens slit og mas kom arbeiderne marsjerende ut porten i flokk og følge. Her var det ikke snakk om taktfast og spenstig marsj. Slitets stempel var tydelig både når det gjaldt gange og utseende. Likevel var det sjelden å høre dem klage. Karene var vant til å spenne inn livreima. Gikk de til streik, var det av nød, for å forsøke å bedre utkommet for hjem og familie. Mange familier var faktisk på sultegrensen under første verdenskrig. Det gikk da, som alltid verst ut over de ressurssvakeste.»

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 3, del 5, side 5.10