Skole og folkeopplysning Videregående skoler og yrkesutd... Yrkesutd... Minn...

Læreren og politikeren Anders Kirkhusmo fra Ålen, tok sin lærerutdannelse ved Klæbu seminar fra 1885 til 1887. I dette utdraget fra hans bok "Minner fra et langt arbeidsliv" skriver han om hvorfor han valgte å gå på seminaret, og hvordan forholdene var der. Utdraget er hentet fra s. 10-

"Jeg var klar over at jeg måtte skaffe meg utdanning i et eller annet yrke. Den gang var det dessverre ikke mye å velge mellom for en landsens ungdom. Det var i grunnen bare to veier, nemlig underoffisersskolen og seminariet. Den første var den billigste, men for meg ikke laglig, da jeg på grunn av min ringe kroppshøyde ikke nådde soldatmål etter datidens krav. Altså var den veien stengt. Så var det seminariet som kvalifiserte for skolemesteryrket. Men her også var utsiktene små, da jeg ikke hadde annen utdanning enn almueskolen og ingen penger. JEg skjønte at jeg måtte prøve å skaffe meg noen opplæring i grammatikk m.a. En kjent og meget skattet leder for en frimenighet i Trondheim bodde en sommer på en av nabogårdene til heimen min, og han tilbød seg å lære meg grammatikk. Han var visselig dugelig nok, men valgte det nye testamentet som øvingsmateriale for analyseringa. Dette var ikke nettopp så lett for en grønn nybegynner; men noe lærte jeg da.

- Jeg drev som alminnelig arbeidskar på heimegården, lese den smule historie og geografi som var inntatt i Jensens lesebokverk og meldte meg så til opptaingsprøva ved Klæbu seminar sommeren 1884, vel 18 år gammel. Jeg eksepderte de skriftlige prøvene hurtigere enn de fleste av konkurrentene, men desverre ikke bedre. Jeg ble ikke opptatt ved seminariet og måtte reise heim med den trøst at hadde det vært plass for én til, skulle jeg fått komme med. Der stod jeg. Heldigvis tapte jeg ikke lysten og motet til å prøve på nytt. Det var jo en viss trøst for meg at mange av mine konkurrenter med atskillig fordanning fikk vendereise fra Klæbu seminar sammen med meg. Jeg fikk nå tak i noen lærebøker og klemte på med lesing på egen hånd til en ny opptaingsprøve i 1885. For å være noe bedre førebudd til opptaingsprøva, meldte jeg meg til et kort forberedelseskurs i Klæbu sommeren 1885. Men midt under kurset fikk jeg en ei halshistorie og mtåte dra heim. Heldigvis ble jeg bra igjen til prøva skulle holdes i august, møtte så opp og slapp inn i lærdommens haller i Klæbu.

Her bodde vi seminariets internat de to år oppholdet varte. Det samlede elevtall var omkring 50, fordelt på 2 klasser. Vi var i regelen 6 på hvert dagligværelse og mindst dobbelt så mange på soverommene. torss det store belegg på rommene, klaget vi ikke, men det gikk nokså lystig for seg med bryting og annet leven mangen gang. For dem som trengte absolutt arbeidsro under sin forberedelse, måtte det være plagsom nok. Meg sjenerte det ikke videre, da jeg var vant med mange søsken omrking meg i trange boligforhold heimefra.

- Kostholdet ved internatet var ikke overveldende, så slankekur var helt overflødig. Skolens reglement tillot ikke overvettes stor frihet. Disse halvhundre ungguttene fikk i grunnen en liten forsmak på klosterlivet. Noe selskapelig samvær med bygdefolket var om lag helt utelukket, og det var i grunnen forbudt å besøke de kvinnelige elever ved et kursus for lærerinner som ble holdt på seminariets nærmeste nabogård. Ved slutten av seminaroppholdet fikk da jeg føle hva en smule overtredelse av dette forbudet kunne før med seg. Sammen med noen av kameratene var jeg en da i påskehelga på en visitt hos noen av de kvinnelige elvene for å hente noen "minne-bøker", som vi tidligere hadde levert. Det var tidlig på ettermiddagen, og vi ble sittende en stund og fant bl.a. på noen panteleker. Midt under dette var et par av damene gått ut, og en stund etter banket det på døra. En av seminaristene sa på spøk: "Hopp over!" men hva skjedde? Inn trådte seminariets bestyrer go tok fortegnelse over de synderne som var der, og i døre sto annenlæreren og ga de stakkars lærerinneelevene en kraftig overhaling. "Værsgod spasér ut!" var ordren til oss mannlig syndere. Om kvelden og neste dag ble det stort forhør, og særlig gikk dette ut over meg, som var øverste klasses inspektør i siste kvartal. Jeg ble spurt om mye og betydet det betenkelige i min opptreden, men da det ikke kunne falle meg inn å be om unnskyldning, fikk jeg på stående fot avskjed som inspektør.

 

Kilde for