Afrikansk prest uønsket i norsk bygd

Joseph Moiba trodde Gud hadde en plan, han skulle bli prest i Oppdal. Men nå har planen skapt en opphetet debatt om rasisme i Kirken. Les artikelen som sto i Aftenposten.no 03.10.2008. Skrevet av Hilde Lundgård.

Fakta:Dette er saken

Forrige helg ble det kjent at sogneprest i Fagerhaug og Lønseth i Oppdal, Joseph Moiba, flere ganger er blitt nektet å forrette i begravelser fordi han ikke er norsk.

Kirsten Almås , prost i Gauldal og Moibas sjef, mener det er riktig å ta hensyn til de pårørendes ønsker og har tillatt at han er blitt erstattet.

Både leder i Kirkerådet , Nils-Tore Andersen og leder for bispekollegiet, Olav Skjeveland, har tatt avstand fra at slike skifter skjer i kirken.

Likestillingsminister
Annichen Huitfeldt har oppfordret sognepresten til å ta kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Fungerende biskop i Nidaros, Knut Andresen, har innkalt Moiba og prost Almås til et oppklaringsmøte torsdag.

Aftensposten Nyheter Innenriks

Guds afrikaner på Oppdal



Joseph Moiba tror Gud hadde en plan med å gjøre ham til prest i Oppdal. Nå har planen skapt heftig debatt om rasisme i Kirken.

Tekst: HILDE LUNDGAARD   -  Oppdal 03.10.2008

Sogneprest Joseph Moiba tar prøvende på seg den lilla skjorten og den hvite prestesnippen. Han stiller seg foran speilet i entreen. Det svarte skjegget sprekker i et bredt smil.

- Det kjennes godt å ha det på. Litt terapi, liksom.

Han har ikke hatt på seg arbeidsantrekket på to uker og har knapt våget seg utenfor døren. Mandag skal han etter planen tilbake på jobb. I mellomtiden har han blitt rikskjendis.

Sognepresten vet ikke hvordan lokalavisen Opp i Oppland fikk tak i historien om at han er blitt fjernet fra flere begravelser fordi de pårørende ikke har ønsket ham. Han vet bare at det vonde han har båret på sammen med sine nærmeste har kommet til overflaten. At en verkebyll har sprukket. Og at det virker som om Kirken er klar for debatten.

Ivrig student.
Uansett starter ikke motbakkene der. Sammen med fire småsøsken og sin daværende kone flykter den unge presten fra krig og forfølgelse i Sierra Leone en iskald desemberdag i 1999. Han har ett brennende ønske: å fortsette prestegjerningen i Norge, dette forunderlige rike og kalde landet han håper å få bli i. På egen hånd lærer han seg på tre måneder nok norsk til å kunne holde en slags preken.

Han skjønner snart at norskundervisningen for flyktninger går for sakte og starter for egen regning på NTNU. På halvparten av normal tid tar han norsk grunnfag, blir cand.mag. og topper med master i kristendom. Ved siden av praktiserer han ulønnet i Lademoen menighet i Trondheim. Han sikter ikke mot metodistkirken som han kommer fra. Målet er Den norske kirke og å virke blant vanlige nordmenn.

Siden han allerede er ordinert prest, slipper han inn på trinn to i kirkens interne presteopplæring. Sammen med den, sin afrikanske presteutdannelse og norske mastergrad er han klar for å søke fast jobb.

Ikke enda, er beskjeden. Først må han bli cand.theol.

Uønsket.
I ettertid skjønner han ikke hvorfor han ikke kjempet for å bevise at han faktisk var kvalifisert. I stedet kjører han tur-retur Trondheim- Universitetet i Oslo to ganger i uken i to år. Hjemme i Trondheim har han jobb, kone, datter og de fire småsøskenene. Han glemmer aldri hvordan han kjempet for å holde seg våken bak rattet. Hvordan han leste med føttene i vann om nettene.

- Det var utrolig slitsomt. Men jeg hadde ikke noe valg. Det var mitt kall, og jeg ville så sterkt, forklarer han i dag.

Verre enn blodslitet er den første klare opplevelsen av å være uønsket. På tomannshånd på trappen utenfor Teologisk fakultet sier en professor rett ut at Den norske kirke ikke har plass til prester fra Afrika. Han lover å stryke ham på eksamen og prøver å få ham til å gi opp studiene.

Professoren gir ham dårligste karakter. Joseph har fullført og føler seg omsider som en fullverdig prest med en fremtid i Den norske kirke.

For annerledes.
Men allerede i det aller første vikariatet i den etterlengtede Kirken krever en pårørende ham fjernet fra en begravelse. Familien ønsker en etnisk norsk prest. Fra lederen i menighetsrådet kommer en krystallklar melding om at han er for annerledes til å passe inn.

Samtidig får både presten og prestekona tilbakemeldinger om en varm, inkluderende og dyktig prest som faktisk får folk til å oppleve glede i kirken.

Rett før jul i 2005 får den lille familien svar på sine bønner. Joseph blir innstilt til fast stilling som sogneprest i to menigheter i Oppdal. Kampen er over. De har ansatt meg, her passer jeg inn, tenker han, og gyver løs på oppgaven i juni året etter. Han blir tatt imot med åpne armer i menighetene og kan snart fylle opp bokhyllene med bilder fra takknemlige brudepar og dåpsforeldre.

Feil farge.
På et møte i staben sprekker idyllen. Sjefen forteller at de pårørende i en begravelse ikke ønsker ham. Joseph aksepterer. Vil ikke trenge seg på noen. Men hjemme begynner tankene å kverne. Hadde han gjort noe galt? Hva handler dette om? Uroen sitter som verk i hele kroppen. Han har det så vondt at han tar saken opp på neste stabsmøte. Der får han høre at dette ikke dreier seg om etnisitet.

Men da kirketjener og tillitsvalgt Odd Jostein Liabø ber om en forklaring på hvorfor en vikar brått overtok gravferden, svarer kirkevergen i en e-post at Josephs hudfarge var bakgrunnen for skiftet. Det samme har vært tilfellet ved minst én annen anledning.

Angrepet.
26. august i år stikker Moiba innom Statoil-stasjonen i Oppdal sentrum. Uten forvarsel presser en vilt fremmed mann seg opp mot ham, viser ham fingeren og roper: "Kom deg ut av Norge. Vi trenger ikke sånne som deg!" Han følger opp med å slå etter ham med knyttneven.

Moiba anmelder episoden. Men når politiet finner gjerningsmannen, ber Moiba dem la saken ligge. Han satser på at det hele vil gli over og bruker en ukes studiepermisjon på å få avstand. Men det er blitt for mye nå. Angsten har festet seg. Han er redd når han går på gaten, venter på neste stemme som skal fortelle at han er uønsket. Forrige fredag kontakter han legen sin og blir sykmeldt ut denne uken.

Mye støtte.
Samme dag sprekker saken i mediene, og Joseph får debatten han har ventet på.

- Jeg vil ikke svartmale. Men jeg er veldig glad for at dette kommer opp. Det kan ikke være sånn at du følger alle krav og blir ansatt, men så er du ikke god nok likevel. Jeg trodde jeg var likeverdig, ikke en annenrangs prest som kan skiftes ut, sier han hjemme i sofaen. Sliten etter å ha snakket gjennom alt det vonde.

Han har fått mye støtte, både fra bygdefolk, kolleger og fra kirketoppene.

På Facebook samles folk under slagordet: Vi lar oss med glede bisette av Joseph Moiba. Men han liker dårlig at hans nærmeste overordnede har forsvart de pårørendes rett til å velge ham bort. Eller at noen har ment at tre tilfeller ikke er noe å bråke for.

- Hvorfor skal enkelttilfeller få gjenta seg? Vi vet jo heller ikke hvor ofte dette faktisk har skjedd, sier han.

Mandag satser han på å være tilbake på jobb. Han ser frem til oppklaringsmøtet med biskopen og sin overordnede, prosten, torsdag. Resultatet av møtet vil avgjøre om han går til Likestillingsombudet med saken.

Guds plan?
Iført presteskjorten blir sognepresten med opp til den vakre trekirken høyt over bygda. Han tar gjensynet som et første skritt på vei tilbake og videre. Med fritt utsyn til snødekte fjelltopper og flammende dalsider trekker han inn den klare høstluften og siterer salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?"

Så brer smilet seg igjen i skjegget.

- Jeg tenker at Oppdal, med alle fjellene, må gå foran i denne debatten. Vi skal få til noe veldig positivt. Det er nok ikke tilfeldig at jeg ble den første svarte presten akkurat her. Jeg tror Herren hadde noen planer.

Oppdatert: 03.10.08 kl. 23:47  Publisert: 03.10.08 kl. 23:34