Trondheim Mekaniske verksted bygninger

Ved århundreskiftet rundt 1900 var Trondhein Mekaniske Verksted et av landets største og mest moderne verft og skipsverft.

Dokkene
Her var det ofte stor aktivitet. Det hendte skip lå i «kø» og ventet på dokkplass. Særlig travelt var det ved vår- og høstpuss. Havarerte og skadede skip trengte også reparasjoner. En egen dokkmester hadde overoppsyn med virksomheten. Skipene ble dradd inn manuelt. Mellom dokkene ligger pumpehuset fremdeles. Her var maskiner som pumpet vannet ut av dokkene så skipene langsomt sank ned til de stod på støtter, såkalte laer av eiketre, på bunnen. Det kunne være en trasig arbeidsplass når folk gled i issørpe på flåter eller på den smurningsglatte bunnen. Mange fikk skader her. Men klærne ble etter hvert impregnert av bunnstoffet de smurte på skrogene, så de gikk ganske tørre under filthattene de brukte. Dokkarbeiderne hengte igjen klærne i bygningen etter den gamle reperbanen mot Innherredsveien. Etter 1900 kom det elektrisk lys, bedre kraner og elektrisk drevne pumpemaskiner i dokkene. I flukt med pumpehuset lå tømmermannskuret, der de bl.a. høvlet dekksplankene. Før elektrisiteten kom, ble dekksplankene høvlet for hånd.

I dag rommer pumpehuset - i utbygd versjon - kafe, konsertscene og kontorer. Det er midtnorsk jazz og kammermusikk som har lokaler her.

Verkstedene
Innerst lå Maskinverkstedet. Et skip trengte både hovedmaskin, styremaskin, pumper, ankerspill, vinsjer osv, og her ble de laget. Innenfor var det et svært rom med akslinger, drivremmer og snurrende hjul, dreiebenker og blankpolerte maskiner, - jern og stål i alle former. Her hadde dreiere, filere og verktøymakere arbeidsplassen sin.

Kjelverkstedet var det neste en kom til. Der inne larmet det djevelsk i hule stålsylindre som ble klinket sammen. I halvmørket en sen høst- eller vinterdag skinte det i ilden fra essene der platene glødes. Kjelsmeder og deres hjelpere svingte sleggene i lufta. Her ble dampkjelene laget. De var tunge, og kraner stod plassert her og der. Fra taket hang en kran etter skinner. Den kunne frakte 50-60 tonn i et løft.

Nord for storsmia lå Støperiet. Avdelingen ble i mellomkrigstiden flyttet til Ila, og bygget er borte. Den som kom inn der, så knapt folk gjennom en blå røykdis. De hostet og harket, og mange av dem ble rammet av den uhelbredelige sykdommen de kalte silicose eller «jernlunge». Den skrev seg fra koksstøvet som hang i lufta der inne sammen med røyk fra kupolovnene som smeltet støpejernet. Det glødende jernet helte de over i former. Da sprutet det så det skinte gjennom rommet og lyste opp de svartsotede ansiktene til støperne. Formene ble laget av formere. De enkleste ble utformet i kasser på selve jordgolvet. Vanskeligere former ble overlatt til modellsnekkere. De holdt til i Snekkerverkstedet. Her var også andre snekkere, fagfolk som kunne kunsten å lage møbler og innredning til skip.

Skipsbyggeriet
For å komme til selve skipbyggeriet måtte en passere Maskinverkstedet og kontorene mot Innherredsveien. På tegnekontoret var en hel stab av tegnere i virksomhet. Det var ingeniører som med passer og linjal bestemte hvordan jern skulie støpes, formes, smis, skjæres og bøyes til skipsdeler. Når en går videre, kommer en til området der skrogene ble til. Øverst mot Innherredsveien lå plate- qg spantehallen. Den var åpen på begge sider, og en kald arbeidsplass vinterstid. Det var særlig skipsbyggerne som fikk erfare hvorfor TMV ble kalt «Sibirien». Spanter og plater ble glødet i en stor ovn og dradd ut på et golv, som ble kalt spanteplanet. Her ble de skåret til og bøyd etter forhåndsmerkingen, og fikk stemplet hull til nagler. En lokkemaskin kunne gjøre flere av disse operasjonene, og det var ikke ørens lyd når den satte i gang.

På beddingene i hellingen mot sjøen kunne flere skrog reise seg samtidig. Først på 1900-tallet begynte de med serieproduksjon av lasteskip. Da kunne 20-30 klinkelag være i virksomhet samtidig. Høyt oppe i stillasene stod gutter som nettopp var ferdig med folkeskolen. De hadde med seg esser som de flyttet med seg. Det var nagleguttene, som hadde som oppgave å alltid ha glødende nagler klar til klinkerne. Det var lenge mye tungt arbeid for platearbeiderne, for stålplatene og spantene var tunge å håndtere med håndtaljer. Etter hvert kom bedre kraner og luftpistoler som gjorde klinkingen lettere.

I dag rommer verkstedslokalene og skipsbyggeriet Solsiden kjøpesenter, med en mengde butikker, kafèer og restauranter.

Kjelkrana - en trofast arbeidshest
De fleste som iblant tar veien over Nidelv bru har vel sett denne krana uten å ha en anelse om at det er en 150 år gammel kjempe som kneiser her. I sin ungdom stod den på det gamle skipsverftet (Nordre Verft) og sørget for å få master og annen utrustning vel om bord på det første norskbygde dampskipet, hjuldamperen «Nidelven» i 1850. Krana var laget av Fabrikken ved Nidelven, som også eide den. Da Nordenfjeldske dampskipsselskap overtok Nordre verft i 1872, ble krana flyttet til Verftstomta, der parkeringshuset ligger i dag. Der hadde den plassen sin i nesten 20 år, og ble brukt av både verftet og TMV. Den 25. oktober 1892 var krana igjen flyttet og reist på nye fundamenter akkurat her. Da ble flagget heist på toppen. Siden har den stått her og fulgt både arbeidsplassen og byen til skiftende tider.

Krana har vært med på å utruste over 800 skip siden d/s «Nidelven» gikk av stabelen i 1850. Fabriken ved Nidelven. Nå er arbeidshesten pensjonert. Likevel rager den gamle kjempen stolt i været. Den har en historie å fortelle om den gang trøndersk verkstedindustri virkelig hadde noe å skryte av.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 3, del 5, side 5.7