Karantene

Hører til Sjukdom

For å unngå spredning av epidemiske sykdommer kunne karantene være ett av virkemidlene.I tillegg til epidemier som ble spredt med soldater i krig, var handelsskip og folk på vandring, f.eks til Levangermartnan, vanlig smittekilde.

Sykdommene kunne være dysenteri (blodsott) og kopper. Særlig var folk mottakelig for smitte i dårlige kornår, da folk hadde lite og dårlig mat. Kopper rammet særlig barn, og ble derfor også kalt barnekopper eller småkopper. Koppeepidemier kjennetegnes ved stor barnedødelighet, men hvis man først hadde hatt sykdommen og overlevde, ble man immun for resten av livet. Det man likevel fryktet aller mest, var pesten. Pesten hadde herjet flere ganger mellom 1300-tallet og 1600-tallet, og den siste pestepidemien herjet Trøndelag i 1629. Da det brøt ut pest i Danzig, en havneby i Pommern (Polen), ble det satt i gang tiltak for å hindre sykdommen i å komme til Norge. All handel mellom Norge, og Danzig og andre smittede havnebyer ved Østersjøen ble forbudt. Da pesten også kom til Sverige, var man redde for at den skulle spre seg til Trøndelag. I Trondheim kom noen embetsmenn sammen i den første "sunnhetskommisjon" og vedtok en rekke karantenebestemmelser. Skip som kom fra mistenkelige steder, skulle ligge i karantene i 40 dager før lasten kunne losses og sjømennene komme i land. Tiltakene virket, og det lyktes å holde pesten borte fra Norge og Trøndelag. Dette var de første eksemplene på at folk begynte å tro på at det var mulig å bekjempe sykdom, og at det ikke bare var avhengig av Guds vilje. Denne oppfatningen hadde en sammenheng med større tro på vitenskap og opplysning som spredte seg i Europa på 1700-tallet.