Fotografi

Fotografi er en fremstilling av bilder på materiale som påvirkes av lys.

At visse stoffer lar seg påvirke av lyset, har man kjent til gjennom århundrer. Fenomenet kan iakttas på f.eks. et epleskall som er blitt delvis dekket av et blad under modningen. Skallet kan vise et tydelig avtrykk eller «bilde» av bladet.

Allerede på 300-tallet f.Kr. beskrev Aristoteles virkningen av å la dagslys slippe gjennom et lite hull i en vegg i et ellers mørklagt rom. På veggen motsatt hullet danner det seg et opp-ned-vendt bilde av omgivelsene utenfor. Leonardo da Vinci beskrev 1490 prinsippet og fordelene dette kunne gi for malere. Lysstrålene ble nå ledet over på et tynt ark papir, slik at man raskt kunne tegne av omrisset av motivet. Systemet ble mer og mer utbredt, og mange av renessansens største malere benyttet seg trolig av det.

Franskmannen Louis Daguerre, som regnes som fotografiets far, eksperimenterte med sølvsalter, og fant at kvikksølvdamp kunne benyttes som «fremkaller». Bildene ble gjort varige ved å fikseres i natriumtiosulfat. Daguerre bevarte sitt navn for ettertiden ved å kalle prosessen daguerreotypi, og 1839 la han frem sine resultater for det franske vitenskapsakademi i Paris. Daguerreotypiene var ømtålige bilder som ikke kunne mangfoldiggjøres. Briten William Henry Fox Talbot tok et skritt videre - hans prosess gav først et negativ på papir som senere ble kontaktkopiert til et positiv. I 1841 tok han patent på prosessen, som han kalte kalotypi (gr. kalos, vakker). Fra nå av gjennomgikk også optikken en rivende utvikling.

I 1888 lanserte George Eastman sitt Kodak-kamera. Det revolusjonerende ved dette kameraet var at det kunne lades med rullefilm, ikke tungvinte glassplater. Etter at siste bilde på filmen var tatt, kunne kameraet sendes tilbake til fabrikken, som fremkalte filmen og sendte apparatet tilbake til eieren sammen med kopiene, og med ny film innsatt. Fotograferingen var ikke lenger en beskjeftigelse forbeholdt noen få - i løpet av kort tid var det mulig for alle som hadde råd til det, å ta egne bilder.

Først i 1935 kom en god løsningen på fargefotografering. De to musikerne Leopold Mannes og Leopold Godowsky utnyttet det subtraktive fargesystemet i Kodachromefilmen, en positiv- (dias-) film som, i motsetning til Agfacolor-filmen, som kom året etter, ikke inneholdt fargekoblere i emulsjonen, men der de tre emulsjonene måtte gis en individuell fargefremkalling.

I 1950 kom den negative fargefilmen som gjorde at man på en relativt enkel måte kunne få papirkopier i farger. Den negative fargefilmen er en tresjikt-film som er følsom for fargene blått, grønt og rødt.

Med ny teknologi har fotograferingen stadig utviklet seg i løpet av de siste tiårene. Det mest vanlige nå er å ta digitale bilder. Bildene blir da lagret på et minnekort i kameraet og man kan se på bildene på PC og skrive dem ut på en skriver.

Litteratur:
Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 4. utgave, 2007