Finlandskrig

Finland befant seg i det strategiske spenningsfeltet mellom Sovjetunionen og Tyskland og ble tidlig trukket inn i 2. verdenskrigs krigshandlinger. I den hemmelige protokoll som ledsaget den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakt av 23.8.1939 inngikk Finland i den Sovjet-russiske interessesfære.

Kort tid etter ble den finske regjeringen stilt overfor forsterkede sovjetiske krav om å avstå øyer og landområder for å gi større dybde til forsvaret av Leningrad. Selv om Sovjetunionen tilbød territoriell kompensasjon i Øst-Karelen, nektet finske myndigheter å imøtekomme de sovjetiske kravene. Finnene så byttehandelen som et kynisk maktpolitisk fremstøt mot en suveren småstat. Stalin valgte i stedet å sikre seg ønsket finsk territorium gjennom en angrepskrig. Finnene kjempet innbitt og påførte Sovjetunionen store tap under Vinterkrigen 30.11.1939—13.03.1940. Norge, og særlig Sverige, ytte Finland en del humanitær og militær hjelp under kamphandlingene. Men som nøytrale stater ville de verken inn i krigen på finsk side eller godta at et britisk-fransk ekspedisjonskorps ble sendt via Narvik-Kiruna til Finland.

Ved fredsslutningen våren 1940 avsto Finland en rekke områder til Sovjetunionen, om lag 10% av landets territorium. Da Tyskland angrep Sovjetunionen sommeren 1941, hadde den finske regjeringen alt orientert seg i retning av et samarbeid med Tyskland. I årene 1941—44 kjempet finske styrker sammen med tyskerne på nordøst-fronten. Som følge av at Sovjetunionen kom på offensiven ble Finland i september 1944 tvunget til å inngå våpenstillstandsavtale med Sovjetunionen og å angripe tyske «våpenbrødre». Under den tyske retretten ble også mye av bebyggelsen i Nord-Finland ødelagt. Finland ble tvunget til å avstå til Sovjetunionen den finske korridor i nord, Salla, Øst-Karelen, Porkkala-halvøy og en del mindre øyer i Finskebukta. Om lag 400 000 finner ble drevet på flukt fra sine hjem i Karelen til Finland. I tillegg ble Finland nødt til å betale Sovjetunionen store krigserstatninger.