Inokulasjon

Vil si gjøre immun mot sykdom - framfor alt kopper - ved påført smitte. Inokulasjon (også kalt innpoding) var en forløper for koppevaksinen. Grunnprinsippet i inokulasjonen var å påføre et friskt menneske koppesmitte for derved å gjøre det immunt mot kopper ved framtidige epidemier. Dette ble gjort ved at en tok materie fra en koppebyll og gnidde inn i et snitt i armen. Mottakeren ville da få kopper, men i en mye lettere grad enn ved alminnelige epidemier, og med mindre dødsrisiko. Det ble heller ikke like stygge kopparr som hos de som ble smitta på normalt vis. Den inokulerte var da immun mot koppesmitte for resten av livet. Metoden var omdiskutert, ikke minst på grunn av at det tross alt var en del som døde av dette, særlig barn. Etter at Edward Jenner fant på å inokulere med kukopper, og dermed oppfant vaksinasjonen i 1796, kom inokulasjon gradvis ut av bruk. Vaksinasjon viste seg langt tryggere og var uten bivirkninger.