Kilde

Hører til Metode

For å fortelle noe om ei fortid som ikke lenger finnes, må man ta utgangspunkt i det historiske materialet, de restene og sporene fra fortida som har blitt igjen.

Disse restene er det vi kan bruke som kilde for å si noe om fortida. Mesteparten av det som fantes er borte, og historikeren må forsøke å legge et puslespill, eller arbeide som en slags detektiv som gir et sannsynlig bilde av det som skjedde på bakgrunn av de sporene han har til rådighet.

I historiefaget snakker man om primære kilder, det vil si kilder som stammer fra den situasjonen som de forteller om, eller den kilden som som er nærmest i tid og rom i forhold til det det fortelles om, og om sekundære kilder. Forskjellen på primærkilde og sekundærkilde kan illustreres ved ”hviskeleken”, hvor en person hvisker et ord til nestemann, og denne så hvisker det han mente han hørte til en annen osv. Når flere mennesker har hvisket den beskjeden de mente de hørte til andre, har beskjeden blitt påvirket av ”støy”, og man kan ende opp med noe langt annet enn man startet med.