Trøndelags Historie

En del av basistekstene i Kildenett er tatt fra Trøndelags Historie. Trøndelags historie er et unikt bokverk i tre bind. For første gang samles landsdelens historie - for dagens og framtidens lesere. Elleve anerkjente forfattere har sammen skapt et verk som ikke bare er lærerikt og opplysende, men som også byr på underholdende lesning. Historien begynner med landskapet som blir en landsdel - og viser at det er menneskene som former Trøndelag. Trøndelags historie går inn i byer og bygdesamfunn for å se hvordan det var å være mann eller kvinne, ung eller gammel, fisker, kremmer, bonde eller same. Tilværelsen fortonet seg annerledes i tider med uår og armod, enn i oppgangstider. Livet i Trøndelag handler også om å være en del av et større rike og om å ha nære forbindelser med utlandet. Trøndelag er plassert i en større sammenheng - grenda har blitt global. Trøndelags Historie kom ut i 2005 og var et samarbeid mellom Nord-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og NTNU. Hovedredaktør er professor Ida Bull

Forfatter av

Distriktsjordmorvesenet innføres

I 1810 ble distrikstjordmorvesenet innført i Norge, med krav om at det skulle opprettes jordmordistrikter i hele landet. Det gikk lang tid før det ble gjennomført. Men noen steder var man tidligere ute. I Inderøy fogderi var futen Gunnerus allerede på 1770-tallet bekymret over at barselkvinnene var nødt til å "overlade sitt liv til en eller andren ukyndig bondekone".

Apotek

Leger var avhengige av tilgang til medisiner for å kunne utøve sitt yrke. Samtidig som Jens Nicolaysen ble Trondheims første offentlige lege, ga kongen også det første privilegium på å drive apotek i Trondheim. Cyracius Cathe fikk slik bevilling i 1661 og startet Løveapoteket.

Arbeid for å fremme vitenskap

I Norge fantes ikke noe universitet. Nordmenn som ville utdanne seg til et embete, måtte reise til universitetet i København. Det betydde likevel ikke at det ikke fantes folk med boklige og vitenskapelige interesser i Norge. I Trondheim utviklet det seg i annen halvdel av 1700-tallet et miljø som ble det første institusjonaliserte vitenskapelige senter i Norge.

Armfeldt over Tydalsfjellene

General Armfeldt valgte å ta raskeste vei tilbake til Sverige da nyheten om Karl 12. kom. Det skulle få et tragisk utfall for hæren som måtte gå midtvinters over fjellet.

Barnedødeligheten faller fra slutten av 1700-tallet

Til tross for at det var flere år med overdødelighet også de siste tiårene av 1700-tallet var det i disse tiårene at befolkningsveksten i Norge - i likhet med i mange andre steder i Europa - skjøt fart. Den viktigste årsaken til befolkningsveksten var ikke flere fødsler, men nedgangen i dødeligheten.

Bygdetinget på 1600-1700-tallet

Det viktigste møtestedet mellom folk og øvrighet var bygdetinget. Hvert fogderi var delt inn i flere tinglag – antallet varierte fra tre tinglag i Namdal fogderi til åtte i både Strinda og Fosen. I hvert tinglag ble det holdt tingsamling tre ganger i året etter reglene fra Kristian 5.s norske lov i 1687, seinere to ganger i året..

Deltakere fra bygdesamfunnet

Ved åstedssaker var det nødvendig at bondesamfunnets egne representanter deltok, som lokalt sakkyndige og som vitner.

Kirken og samfunnet

Religionen påvirket ikke bare straffelov og moralsyn, men hele samfunnet. Kirken påvirket og kontrollerte de fleste forhold, og prestene var de nærmeste til å ha oppsyn med befolkningen.

En hekseprosess fra Stod

Da hekseprosessen fra Stod har mange typiske trekk for denne type saker, skal vi se litt nærmere på den. Lisbet på Berg, enken etter presten herr Erik, var stevnet til et saketing på Innbryn.

Endret dåpspraksis skånet spedbarn

Kirka påbød at barn skulle døpes så raskt som mulig etter føselen. Kristian 5.s norske lov i 1687 satte en frist på åtte dager fra fødselen til dåpen skulle skje i kirka.

Et helsevesen i startgropa

Flere forhold virket sammen på slutten av 1700-tallet for å bedre helsetilstanden og svekke epidemiene. Et begynnende helsevesen var noe av det som bidro mest - om ikke så direkte i første omgang, så bidro det iallfall til en endret holdning. Det var mulig å foreta seg noe for å bedre helsetilstanden og forhindre død. Alt behøvde man ikke nødvendigvis å overlate til Gud og skjebnen.

Folkehøgskulen

Utdanning var så mykje meir enn grunnskule, og det omgrepet som dekkjer det vidare feltet, er folkeopplysning. Både i namn og gang kom det til uttrykk kring 1850.Her har vi overgangar til presse- og publiseringsverksemd, organisasjonsliv og politikk. Men vi har også eit skuleslag som høver godt innafor omgrepet "folkeopplysning", nemlig folkehøgskulen.

Forbrytelse og straff på 1500- og 1600-tallet

Til alle tider er det noen som har satt seg ut over samfunnets spilleregler og blitt straffet for det. Kriminalstatistikken avspeiler til en viss grad hvor godt et samfunn fungerer og hvor sivilisert det er, men det er mange problemer knyttet til utnyttelsen av et slikt materiale.

Fra barkebrød til potet

At bedre matforsyninger gjorde slutt på hungerkrisene måtte også virke på den generelle helsetilstanden, og dermed på mottakeligheten for sykdommer.

Frå folkebad til bad

Velstandsveksten viste seg ikkje berre på storleiken på husa, men også i korleis ei rekke funksjonar vart privatiserte og ført inn i bustadene. I byar som såg seg råd til slikt, hadde dei kommunale folkebada enno dei par første etterkrigstiåra ei viktig sosial rolle.

Framveksten av sykehus

Det som fantes av sykehus var delvis de spesielle institusjonene for radesyke, delvis mer allmenne sykehus.

Frå Klæbu til Levanger

Heilt fram til 1892 føregjekk lærarutdanninga i Trøndelag på Klæbu seminar. Da seminaret vart etablert i si tid, var det meint å vere mellombels i Klæbu, men det var etter nokre år fort meir permanent med bygningar og lærarpersonale.

General Armfeldts felttog i Trøndelag

Den svenske general Armfeldt hadde ordre fra Karl 12. om å erobre Trondheim. Troppene var samlet tidlig på våren 1718 ved Duved skanse i Jämtland. Planen var et raskt erobringstokt i løpet av noen sommermåneder.

Høgare utdanning

Med moderniseringa som skaut fart, var det større trong enn tidligare til betre kunnskap. Både i høve til landbruk, industri og anlegg vart utdanningsbehovet meir påtrengande frå midten av hundreåret.

Høy dødelighet - kriger og epidemiske sykdommer

En viktig grunn til at befolkningsveksten ble holdt i sjakk på begynnelsen av 1700-tallet, var at dødelighet var ekstremt høy. De mange krigene hadde betydning i den sammenheng, noe ulik i ulike deler av Trøndelag. Få døde likevel i direkte krigshandlinger.

Krigens redsler

Beleiringen av Trondheim høsten 1718 var vanskelig for begge parter i konflikten. Det var matmangel og sykdommer for de svenske soldatene utenfor byen, og det samme for bybefolkningen.

Kristelig opplæring

Pietismen fikk følger for undervisning av barn generelt. Et mer personlig forhold til kristendommen skulle oppnås ved at alle barn skulle konfirmeres og opplæres i den kristne tro.

Kvinnene slepp til i skulen

Allmueskulen var ein skule for begge kjønn, latinskulen var berre for gutar. Borgarskulane tok inn både jenter og gutar, rett nok med ulike fagtilbod, men jenter frå borgarskapet hadde allereie frå slutten av 1700-talet hatt tilgang til meir utdanning enn berre allmueskulen.

Landbruksutdanning

I landbruket auka behovet for opplæring i takt med utviklinga i næringa og den auka internasjonale orienteringa. Landhusholdningsselskapa oppretta i 1830 i Nord- og Sør-Trøndelag hadde som ei av hovudoppgåvene sine å drive opplysningsverksemd blandt gardbrukarane i regionen og sørgje for å formidle ny kunnskap nedfelt i faglitteratur. Vidare skulle dei gi praktisk rettleiing i jordbruksspørsmål.

Lappelensmenn og samisk selvstyre

I major Schnitlers grenseundersøkelser og i mange saker som gjaldt allmenningene støter vi på forholdet mellom fastboende nordmenn og nomadiserende samer. Saker mellom gruppene ble behandlet på bygdetingene. Derimot støter vi ikke på saker som gjaldt samenes forhold internt.

Sjuk eller frisk?

Når ein skal studere og vurdere helseforhold, er det viktig å ha med seg at det er stor kontrast i sjukdomsoppfatninga mellom før og no. I 1800-åra hadde ein høgare terskel for smerte og plager enn i dag, og sjukdom og død var ein mykje meir naturlig del av tilværet enn no til dags.

Lærarinner

Frå 1860 vert omgrepet lærarinne for første gong brukt i ein lovtekst, i den såkalla landsskulelova. Da fekk kvinnene tilgang som lærarinner i landsskulen, og det vart mulig for ei jente frå bygda å verte lærarinne og ikkje berre for dei frå dei øvre sosiale laga i byen.

Målstriden i skulen

Av stridsspørsmål som prega skulen på denne tida sto spørsmålet om opplæringsmål sentralt. Den munnlige språkopplæringa i skulen gjekk ut på å snakke bokmål. Allmugeskulelærarane tala som ei bok, ifølge Ole Vig. I undervisningsplanen for stiftsseminara frå 1869 var det rom for å snakke dialekt for studentane, og i 1878 kom det lovvedtak som understreka at det var ønskelig at undervisninga gjekk førse seg på barnas eige talespråk.

Måtehalds- og fråhaldsforeiningar

Innafor gruppa sosiale og humanitære organisasjonar var det også visse som kan seiast å ha misjonerande føremål på linje med dei religiøse. Det gjeld særlig måtehalds- og fråhaldsforeiningar.

Nasjonal Samling og Stiklestadstevnene

Vidkun Quisling og Nasjonal Samling (NS) var svært opptatt av norsk historie, de brukte symboler hentet fra sagatidens mytologi og fra Snorre i sin propaganda. Dette var noe som også satte sitt preg på de såkalte riksmøtene som ble arrangert i perioden 1934-1944.

Nye selvstyreorganer på 1700-tallet

Fattigvesenet var i hovedsak organisert av befolkningen selv. På landet var legdsystemet viktigst for å ta seg av fattige, gamle og syke som ikke kunne ta vare på seg selv, mens Trondheim var utstyrt med Hospitalet fra gammelt av, og flere stiftelser fra 1600- og 1700-tallet.

Omreisende folk - 1700-tallet

På 1700-tallet foregikk det meste av flyttingene over korte avstander – innenfor bygda eller mellom nabobygder. Likevel var det en del flytting til Trondheim, og noen tok hyre på skip og kunne være borte kortere eller lengre perioder – eller ble borte for godt.

Mannedauden

Ved Lukasmesse (17. oktober) 1349 var kanniken Arnfinn Petersson i Nidaros fortsatt ved sine fulle fem, men helsen begynte å svikte i den grad at han fant tiden inne for å sette opp sitt testamente. Vi vet ikke om den forferdelige pestsykdommen allerede hadde tatt tak i ham, men vi kan være nokså sikre på at han ikke hadde lenge igjen å leve.

Pesten i 1629

Den siste alvorlige pestepidemien hjemsøkte Trondheim i 1629, vi vet en hel del takket være presten Lambert Balkebburgs opptegnelser.

Pesten kom med skip

Mannedauden ble en av de mer skjellsettende begivenheter i landets historie, det viser også det faktum at peståret ble et referansepunkt i tidsregningen. I 1396 var det tvist om gården Landstad i Verdalen, og vitnet Erik Bårdsson gjentok opplysninger som hans far hadde gitt ham 26 år før "store doudhan".

Radesyke og nye sykehus

Radesyken var en uklar sykdom som oftest angrep kjønnsorganene. Den smittsomme sykdommen ble et springbrett for å etablere sykehus som en institusjon. Sykehusene eller hospitalene hadde tidligere oppbevart mennesker som ikke kunne klare seg, nå skulle de helbrede og tilbakeføre pasienten til samfunnet.

Retts- og styringsorganer i høymiddelalderen

I høymiddelalderen hadde kongen flere embetsmenn i Trøndelag.

Samleie før ekteskap – en alvorlig synd

Den 14. februar 1740 måtte Gurru Arensdatter Hostad stå fram i Hegra kirke og skrifte offentlig. Hennes synd var «begangen leyermål» med Tosten Braadsen Uchelberg. Leiermål - samleie mellom to ugifte personer - var en alvorlig synd som resulterte i både kirkelig og verdslig straff.

Samleie mellom ugifte - de vanligste sedelighetssakene

Vanlig leiermål - samleie mellom ugifte personer - var det vanligste av sedelighetsbruddene. Straffen var offentlig skrifte og bøter. Skammen ved det offentlige skriftemålet var stor.

Sedelighetsforbrytelsene dominerte på 1600- 1700-tallet

Forfølgelsen av det seksuallivet som foregikk utenfor ekteskapets rammer, og de strenge straffene skulle beskytte samfunnsordenen. Det betydde også at 1600- og 1700- tallets kriminelle var av en helt annen type enn i våre dager.

Seminaristar og skulepolitikk

Dei aller fleste av seminaristane frå Klæbu kom til å arbeide i Trøndelag, og på bygdene der dei kom, fekk lærarane stor prestisje. Dei var av de få som hadde utdanning, og utdanninga hadde dessuten gjort at dei vart samfunnsbevisste.

Skolegang - hver etter sin stand

Skolevesenet på 1700-tallet var sterkt standsdelt. Allmueskolene, eller fattigskolene som de ble kalt i byene, var for folk som ikke hadde råd til, eller ikke ønsket å betale for skolegang for sine barn. For dem var den nødtørtige religionsopplæringen det sentrale.

Slekta - har den noen makt?

Embetsmennene var ofte knyttet sammen i et slektsnettverk, i tillegg til det nettverk som ga seg ut fra deres stillinger, bakgrunn og sosiale status. Men også på det lokale nivå hadde slekta betydning. Slektene hadde ingen formell rolle, men vi finner likevel at makt hoper seg opp i visse slekter.

Sorenskriveren kommer

I 1591 fastsatte Kristian 4. at det skulle tilsettes en svoren (en som hadde avlagt ed) skriver i hvert sogn hvor det ble holdt tingstevne. Den svorne skriveren skulle være lagrettens rådgiver og fungere som bygdetingets sekretær. Han hadde fra først av ingen domsmyndighet.

Strenge straffer for umoral

Henrettelser var offentlige forestillinger, og mye av hensikten var nettopp at straffen skulle virke til skrekk og advarsel for «likesinnede».

Teknisk utdanning

Behova meldte seg også for opplæring av dei som skullle byggje ut og drive samferdsla, den framveksande industrien og handelen. I Trondheim kom det til tekniske skular, maskinistskule og sjømannsskule, handelsskular og handarbeidsskule.

Tiltak mot pest i 1709

I 1709 brøt det ut pest i Danzig tidlig på året. I august ble all handel mellom Norge og Danzig og andre smittede havner ved Østersjøen forbudt. Pesten raste fremdeles i 1710 og 1711 i Sverige og Danmark, og redselen for at den skulle bre seg også til Trøndelag var stor.

Trolldomsprosessene 1570-1700

Trolldoms- eller hekseprosessene er omspunnet av myter, men den senere tids forskning gjør at vi vet en hel del både om omfanget og når og hvor disse prosessene fant sted. Mange har nok en forestilling om at disse for oss uforståelige og umenneskelige forfølgelser hører hjemme i den mørke middelalder og dermed katolsk tid, men det er ikke tilfellet.

Trollfolk og heksebål

Bibelen fastslo at «en trollkvinne skal du ikke la leve», mens Martin Luther mente at «djevelhorer» skulle brennes. De fleste trollfolk i Norge ble dømt etter forordningen mot trolldom fra 1617, men bestemmelsene om at trollfolk skulle brennes på bålet, ble gjentatt i Kristian 5.s norske lov i 1687. Da gikk imidlertid hekseprosessene mot slutten.

Tuberkulose og spreiing

Tæring, eller tuberkulose, er ein alvorlig, smittsam sjukdom. Spreiingsmåten er dråpesmitte, der lungene vert angripne først. Tuberkelbasillen vart oppdaga i 1882.

Tyveri, fyll og slagsmål

Tyveri var en alvorlig forbrytelse på 1600- og 1700-tallet. Bare de mest alvorlige tyverier, som tyveri fra kirker, ble straffet med galgen.

Utvikling av sanitærforhold i hjemmet

Eit område der utviklinga i landsdelen på mange måtar gjekk parallelt med verda utanfor, men der ein likevel kan sjå klare regionale særdrag, er bustadbygginga.

Uår, sult og epidemier som følge av kaldt vær

I fredsperioden etter 1720 var det færre dårlige åringer enn i tida før. Bare en gang var det flere på rad: 1740, 1741 og 1742 var frostår med matmangel.

Waisenhuset i Trondheim opprettes i 1719

Mange barn ble foreldreløse i den store epidemien som fulgte krigen i 1718, derfor ble det opprettet et barnehjem - waisenhus - for de mange barna som ellers var henvist til å tigge på gata.

Å styre samfunnet: en egen mannlig profesjon

Utover på 1700-tallet ble kravene til utdanning sterkere for embetsmennene. Juristene kom inn som ledere av magistraten og som sorenskrivere, der de overtok den rollen lagrettemennene hadde hatt.

Christian Fredrik i Trondheim - 1814

I februar 1814 tilbrakte Norges stattholder, prins Christian Frederik, fem dager i Trondheim. Dagene var fylt av fester og ball, men under den festlige overflaten lå den aktuelle politiske situasjon.

Ny kommuneinndeling

Da Kommuneinndelingskomiteen – betre kjend som Scheikomiteen – vart oppnemnt i 1946, var det startskotet for den største omlegginga i norsk lokalforvaltning sidan formannskapslovene vart vedtekne i 1837. I Trøndelagsfylka endte prosessen med at 105 primærkommunar vart redusert til 49.

Det politiske trøndelagskartet

Politisk sett har Trøndelag meir felles med Austlandet enn med Vestlandet og Sørlandet, har norske valforskarar funne ut. Skilnadene har særleg kome til syne i oppslutninga om arbeidarpartia i høve til mellompartia. Vestlendingar og sørlendingar var i større grad enn austlendingar og trønderar tilhengarar av dei såkalla motkulturane: indremisjon, fråhaldssak og målsak.

Fylkeskommunens periode

Dei første par etterkrigstiåra hadde fylkeskommunen stort sett same funksjon som i mellomkrigstida: Han skulle først og fremst tene som ei form for hjelpeorgan og samarbeidsorgan for heradskommunane, delvis ved å ta seg av ein del oppgåver som var for store for dei små kommunane, men også ved å syte for ei viss omfordeling mellom dei. Verksemda vart leidd av fylkesmannen, og fylkestinget var sett saman av ordførarane i primærkommunane.

Lensmenn i middelalderen

Lensmannen var et slags bindeledd mellom øvrighet og lokalbefolkning. Opprinnelig var han sysselmannens ombudsmann i distriktet.

Demokratisering på det lokale og regionale planet

Når ein var komen fram til midten av 1800-talet, kan ein konstatere at politikk vart driven på tre nivå her til lands: riksnivået, det regionale og det lokale. Politikken på riksplanet hadde fått ein demokratisk medverknad frå opprettinga av Stortinget i 1814, men det dryga fleire tiår før lokalpolitikken vart demokratisert.

Fagopposisjonen, arbeiderrørsla og bondepartiet

I 1911 byrjar jernbaneombygginga, og anleggsarbeidarane kom til å gi arbeidarrørsla der i distriktet viktige impulsar. Kvaal jernbanearbeiderforening vart stifta i 1912 som den første fagforeininga i desse bygdene, og ho sto tilslutta fagopposisjonen heilt frå starten i 1913.

Identiteten styrka gjennom særskilte samlingsmerke i regionen

Trønderane fekk fleire samlingsmerke og tunge symbol mellom seg rundt 1900 som verka til større regionalt medvit, og som vart viktig for identitetsdanninga. Restaureringa av Nidarosdomen er det som står som det tyngste. Dette minnesmerket frå høgmellomalderen vart høgt prioritert nasjonalt gjennom løyvingane i Stortinget og fekk stor betyding for Trondheim og heile landsdelen.

Politisk deltaking

Det var altså ikkje fullt samsvar mellom kven som var røysteføre og kven som vart sittande i det kommunale og amtskommunale leiarskapet. Røysteretten var dessutan svært avgrensa. Frå 1814 hadde alle menn over 25 år som enten åtte eller i minst fem år hadde leigd matrikulert jord, fått røysterett.

Politiske rørsler

Den tidligaste politiske rørsla her til lands var haugianarane frå kring 1800. Innafor denne rørsla fekk folk trening i møteverksemd og i å tale i forsamlingar, og haugekrinsar vart viktige miljø for bondepolitikk når det lei fram mot 1830-talet.

Unionsoppløysinga

Den spente situasjonen i 1905 prega folket i regionen i stor grad og tilhøva til dei i grannelandet.

Den kommunale krisa

Aldri har det vært så mange kommuner i Trøndelag som i den perioden. I 1947 var det 55 herredskommuner og en bykommune i Sør-Trøndelag (Trondheim), og i Nord-Trøndelag 45 herreder, to ladesteder (Steinkjer og Namsos) og en kjøpstad (Levanger).

Det kommunale selvstyret trues

Den kommunale krisa i Norge på 1920-tallet var blitt så omfattende at staten måtte gripe inn med ulike virkemidler. Liksom for bankene var de første tiltakene preget av forsøk på å demme opp for den rene katastrofen. Med hjemmel av en lov av 1923 kunne kommuner som myndighetene mente ikke hadde skjøttet sitt bo, settes under offentlig administrasjon.

Frå herad til kommunar

Amtsformannskapa var samansett av ordførarane i kvar landkommune. I 1838 hadde Sør-Trøndelag 19 herad og Nord-Trøndelag hadde 16. Det som skjedde i tida fram til midten av 1920-talet, var ei veldig oppsplitting i kommunar.

Trøndelag i resten av verda

I politikk og organisasjonsliv vart ein påverka av det som skjedde ute i verda. Februarrevolusjonen i 1848 fekk via thranittarane vide ringverknadar også her i Trøndelag, sjølv om bølgjene la seg etter forholdsvis kort tid.

Trøndelag i rikspolitikken

Trøndelag i rikspolitikken handlar om den rolla sentrale politikarar frå Trøndelag spela, og det handlar om saker i rikspolitikken som var viktige for landsdelen. Fleire av tingmennene frå Trøndelag sat svært lenge, som Sæter frå Oppdal og Peder Strand Rygh frå Verdalen.

Trøndelags integrasjon i nasjonen

Faktorar som verka til integrasjon innad i landsdelen, kunne også verke integrerande i den større samanhengen. Organisasjonserfaring vart viktig bakgrunn for politisk deltaking, og også på det politiske planet skjedde ei organisering som bidrog til å kople politikken på det lokale, regionale og sentrale planet saman.

Reindriftspolitikk

Ei viktig politisk sak med betyding for landsdelen vår, var lovgjevinga og oppbygginga av eit forvaltningsapparat innafor reindrifta. Reindrift vart drive i mange delar av regionen, på Fosen og i områda kring Trollheimen, men først og fremst i grensetraktene mot Sverige, heile vegen frå nord til sør og med utstrekning vidare sørover til Femunden.

Lappekommisjon og nye lovar

Kommisjonen vart oppnemnt sommaren 1889, og skulle leggje fram konkrete forslag til reinbeiteområde. Hensikten var først og fremst å etablere fellesansvar for reineigarane. Men distriktsinndelinga skulle ikkje ha nokon innverknad på kva rettar samane hadde til reinbeite.

Amtskommunale arbeidsfelt

Kva var dei amtskommunale spørsmåla til å byrje med? Dei første amtstinga hadde ikkje mange saker å drøfte. Første boka frå amtstinget i sørfylket er på berre ti sider, men arbeidsmengda auka ut gjennom hundreåret.

Skogen er bondens ryggstø

«Skogen er bondens ryggstø,» het et bondepolitisk slagord. Men utviklingen gikk ikke helt i skogbøndenes favør. Mer og mer av skogen ble solgt til tømmerhandlere og spekulanter. Bare i Levanger-distriktet opererte minst elleve ulike oppkjøpere i tiårene omkring år 1900.

Dette forbandede Godseiervæsen

De gamle brukseierne hadde rådet nær sagt eneveldig. Til gjengjeld passet de på at leilendingene og skogsarbeiderne fikk sine mest elementære behov tilfredsstilt. Om Nicolai Jenssen på Verdalsbruket ble det sagt følgende: I folkenes tanker "var Jenssen deres Øvrighed, deres Amtmand i alle Maader … der [var] aldri kommen nogen høiere Øvrighed end han".

Bedre redskaper og nye maskiner

På bredbygdene ble 1880- og 1890-årene en teknologisk gjennombruddstid. Såmaskiner, hesteriver, potetopptakere og damptreskeverk utførte samme arbeid som tusenvis av hender hadde gjort tidligere.

Det trønderske jordbruket

I Statistisk Årbok fra 1871 sammenliknes jordbruket i de 56 norske fogderiene. Stjør- og Verdals fogderi var tiende størst, målt i totalavlinger. Inderøy fogderi, som omfattet resten av Innherred, var det ellevte største.

Teigblanding og utskiftning

Mange gårder var delt på flere brukere. I en del tilfeller fikk hver bruker samlet jorda si i et eller to stykker. Det andre delingsprinsippet var teigdeling, det vil si at hvert jorde ble delt mellom brukerne. Målet var å få så rettferdig fordeling av jorda som mulig.

Det er af Fjøset Landmanden skal have sin fornemste Indtægt

Byfolk ville ha mer kjøtt, egg, melk, smør og ost. I motsetning til kornet kunne ikke slike ferskvarer importeres fra Amerika eller Svartehavet. Det lokale markedet i Trondheim var viktigst, men da Rørosbanen åpnet kunne trønderbøndene også levere matvarer til Kristiania. Og med dampskip kunne sågar smør og kjøtt eksporteres til England.

En kooperativ jordbrukskapitalisme?

Fellesmeieriene og smøreksportforeningene representerte noe nytt, ikke bare ut fra virksomheten de drev. De var også organisert på en ny måte. Bare fire av meieriene i Trøndelag var i privat eie i år 1900. Mens de gamle kornmagasinene og sparebankene var et slags fellestiltak for den enkelte bygd eller kommune, var meieriene eid av melkebøndene.

Sei, skrei og gyldne rigdomme

I folketellingene fra 1855 finner vi 3500 fiskere i Trøndelagsfylkene, av dem bodde over halvparten i Fosen og nesten 700 i Namdalen. Også i kornbygdene langs Trondheimsfjorden hadde mange fiske som hovednæringsvei. De fleste som kombinerte jordbruk og fiske, ble imidlertid oppført som bønder eller husmenn i folketellingene.

Nye båter

Omkring århundreskiftet ble den såkalte listerbåten med sneseil innført. Den tålte større seilføring, var raskere og hadde større lastekapasitet enn åfjordingen.

Foredling på boks og i flaske

En av Norges største pionerer innen fiskeforedling kom merkelig nok fra Røros. Peter Møller gikk senere i apotekerlære i Trondheim og Kristiansund og merket seg nok den vonde lukten og smaken av datidens tran. På 1850-tallet utviklet han sin banebrytende og nesten smakfrie medisintran som raskt ble en vinner på eksportmarkedene.

Gull og grønne skoger

Hvert år ble hundretusener av tømmerstokker fløtet nedover elvene. Atter andre tusener ble fraktet med hest til sagbrukene og utskipningshavnene ved kysten. Da togene begynte å rulle utgjorde trelasten mesteparten av godsmengden. Kort sagt: Ved siden av fisket var skogbruket Trøndelags viktigste eksportnæring.

En frisk havstrøm i de lumre fjorder

Lauritz Jenssen på Ranheim tilhørte nemlig en sidegren innen det mektige Jenssen-dynastiet. Der de andre var forsiktige og avventende var han pågående. Han var ingeniør fra høyskolen i Karlsruhe, en modernisator innenfor jordbruket, en forkjemper for jernbaneutbyggingen og en av initiativtakerne til Trondhjems tekniske Læreanstalt.

En liten plass i skogen

I 1846 ble plassen Grøndalen solgt for ti spesiedaler eller førti kroner. Grøndalen var en av mange rydningsbruk i Namsenallmenningen som ble solgt til oppsitterne. Brukene hadde dårlige hus og lite innmark, men til gjengjeld fikk kjøperne svært godt med utmark.

Husflid og håndverk i det førindustrielle Trøndelag

«Huus- og Kunstfliden staaer ikke paa noget høit Trin i Districtet, men synes at gjøre Fremskridt og tilveiebringer det fornødne til Almuens Behov.» Slik oppsummerte amtmannen i Søndre Trondhjems Amt situasjonen i 1855. Han beskrev et førindustrielt Trøndelag der «almuens behov» ble dekket gjennom lokal eller regional produksjon.

Småindustrien i Åsen

Helt siden erkebiskop Aslaks Bolts tid har det vært mølledrift i Hoplavassdraget i Åsen. På 1600-tallet kom sagbrukene i gang. I tillegg hadde området rike håndverkstradisjoner. På slutten av 1800-tallet var tre møller og et frørenseri i virksomhet.

Kobber, kis og kapital

Røros kobberverk var lenge Trøndelags største og teknisk mest avanserte bedrift. 1850- årene ble svært gode, men deretter begynte motgangen.

Telegraf og telefon

I september 1858 tikket det første telegrammet fra Kristiania inn til Trondheim. Seks år senere ble linjen forlenget til Namsos.

Transport av ord og tanker - post

For en arbeidsmann kostet det omkring 1840 en dagslønn å sende et brev fra Trondheim til Kristiania. Postvesenet fungerte mest som et redskap for statsstyringen og den øvre delen av borgerskapet. Derfor lå det nesten i sakens natur at Trøndelags eneste postkontor lå i Trondheim.

Den Stand som slider mest og som klager mindst

Skogsbygdene fikk en særegen sosial struktur. Særlig i Nord-Trøndelag rådde skogbøndene over store ressurser, i gjennomsnitt mer enn 500 mål produktiv skog. De gikk i arv fra generasjon til generasjon.

Fra depresjon til ekspansjon

Mens der jevnlig har været Meddelelser om Fabrikkers Grundlæggelse fra Kristiania, Bergen og Stavanger, har vi her til Dato spillet Tilskuerens Rolle … Man spør uvilkaarlig: Har Trondhjem ingen Kapital længer eller hvor bliver det af vore Kapitalister?

Storhetstida for jernbanen og båtrutene

Hesten var fortsatt den viktigste trekkraften i arbeidslivet på bygdene til etter annen verdenskrig.Hesten hadde også fortsatt en sentral innenfor persontransporten, i alle fall på landsbygda og over relativt kortere distanser. Selv om hesten tapte terreng ut over i 1930- åra, forlenget krigen dens posisjon.

Bil, båt og bane skaper nye tettsteder

Dersom vi sammenligner hvor mange som bodde i spredt bebygde strøk i Trøndelag med gjennomsnittet ellers i landet, finner vi at andelen i Trøndelag var noe høyere. Folketilveksten fant i første rekke sted i Trondheim by og i forstedene til byene og i de eldre og nye tettstedene.

Det lysner. Da utkantbygdene fikk «løset»

I 1953 var det fortsatt 18 000 innbyggere eller 16 prosent av folkemengden i Nord-Trøndelag som ikke hadde tilgang på elektrisk kraft. Dårligst forspent var fjellbygdene i Namdalen og enkelte kystbygder. I Sør-Trøndelag var forholdene noe bedre.

Fortsatt en agrar region

Dersom vi kaster et blikk på fordelinga av yrkesbefolkningen omkring 1960 var Trøndelag ved siden av Nord-Norge fortsatt den landsdel som i minst grad var industrialisert. Fortsatt var ca. 35 prosent av yrkesbefolkningen knyttet til primærnæringene mot bare 20 prosent på landbasis.

Industri knytta til skogbruk

Der det var skog, låg det også sagbruk. Ei rekke stader var det også større trelastbruk. Namsos hadde fleire, med Van Severen, som det største.

Industristader og bedrifter

I høve til landsgjennomsnitten var Trøndelag lite industrialisert dei første par etterkrigstiåra. Sett under eitt, hadde trøndelagsfylka 9,4 prosent av folket i landet i 1950, men berre 6,4 prosent av industrisysselsettinga. Særleg framstod Nord-Trøndelag som underindustrialisert, og fylket vart lenge hengande etter i høve til andre delar av landet.

Fiskeria rundt midten av 1900-talet

Trøndersk fiskerinæring hadde ikkje ord på seg for å vere spesielt framskriden rundt midten av 1900-talet. Statistikken fortel da også at det var langt færre store båtar og forholdsvis fleire små i trøndersk fiske enn lenger sør.

De første bergverkene i Trøndelag

I Norge ble det satt i gang gruvedrift allerede i 1500, men av et beskjedent omfang. Den første kjente omtale av bergverksdrift i Trøndelag stammer fra 1516.

Bønder og bergverksarbeidere

Bergverkene var avhengige av bruksbøndenes arbeidskraft til kullbrenning, levering av setteved og annen kjøring, men de hadde fremdeles en hovedtilknytning i jordbruket.

Bergverk i Trøndelag

I Trøndelag var de viktigste bergverkene kobberverkene Røros (fra 1644), Løkken (fra 1654) og Selbu (fra 1713).

En 'industriøs revolusjon'

Veksten i næringsliv og handel på 1600- og 1700-tallet innebar det som er blitt kalt en "industriøs revolusjon" - det vil si en slags "flittighetsrevolusjon". De norske eksportnæringene fiske, trelast og bergverk var alle godt representert i Trøndelag og la grunnen for et endret arbeidsliv i bygdene.

Ting og tingsteder i trønderske bygder

Trøndelag var i middelalderen delt inn i to enheter, Ut- og Inn-Trøndelag, som igjen var inndelt i fire fylker hver. Det var nettopp disse småfylkene som i middelalderen skulle bli så sentrale som territorielle og administrative inndelinger. Fylkene kom til å tjene som nyttige redskap både for kirke, kongemakt og rettsvesen.

Med lov skal landet vårt byggjast og ikkje med ulov øydast

De eldste norske lovene vi kjenner er de såkalte landskapslovene. Frostatingsloven var den loven som i middelalderen gjaldt for Trøndelagsområdet og flere tilgrensende landskap, Gulatingsloven gjaldt for Vestlandet, Borgartingsloven hadde gyldighet for kystdistriktene fra landets østgrense til det nåværende Risør, mens Eidsivatingsloven gjaldt for områdene rundt Mjøsa.

Hvor var tingstedet på Frosta?

Når man kommer til Frosta i dag, er Tinghaugen på Logtun et svært synlig element i kulturlandskapet. På toppen av haugen finner vi en minnestein, og i sirkel rundt står de såkalte fylkessteinene. På disse står navnet på de fylkene som sendte representanter til Frostatinget, og antallet nemndemenn fra hvert fylke.

Om gode seder på Frostatinget

Frostatingsloven gir i den såkalte tingfarebolken nokså detaljerte forskrifter for hvordan tingsamlingene skulle gå for seg. Det var for eksempel ikke lov til å ha med seg øl til tinget. Hvis noen likevel tok med seg slike drikkevarer, skulle dette beslaglegges «og tingmennene ha det».

Gardskona sto sterkt i familiehusholdet

Et stabilt trekk i mellomkrigstidas jordbruk i Trøndelag var bruken og innsatsen av arbeidskraft. Brukene ble drevet som et husholds- eller familiejordbruk der både barn, kvinner og menn deltok i gardsarbeidet.

Glimt fra ulike miljøer i bondesamfunnet

Når det gjelder livet i bygdesamfunnene i Trøndelag i mellomkrigstida, finnes det neppe noe som kan sies å være «representativt», i statistisk forstand. Men trass i forskjeller på gardsbrukenes beliggenhet, bruksstørrelse og driftsformer, går mange felles trekk igjen.

Hjelp til selvhjelp i landbruket

Landbruket fikk en renessanse i mellomkrigstida i form av økt produksjon, nydyrking og sysselsetting. Både fra offentlig og lokalt hold ble det satt i gang tiltak for å styrke denne næringa.

Krise og stagnasjon i mellomkrigsåra

Perioden fra 1870-80-åra opp mot 1920 var preget av sterk vekst og forandring. Historikerne snakker gjerne om at et hamskifte hadde funnet sted.

Krisetid etter oppgangstid

Norge klarte å holde seg utenfor verdenskrigen 1914–18, men den fikk også ringvirkninger for de nøytrale landene. Krigen åpenbarte at også Trøndelag, helt ned til de minste lokalsamfunn, var blitt mer avhengig av verden utenfor enn før.

Kunnskapsspredning

Effekten av de tidlige landbruksskolene har vært omdiskutert. Elevene fikk imidlertid med seg kunnskap om nye redskaper og metoder. Også andre henvendte seg til skolene for å få råd og vink.

Industri og bergverk får problemer

Trøndelags dominerende sentralsted, Trondheim by, med sin import- og eksporthandel og industriproduksjon var den store motor i landsdelens økonomiske system. I tillegg fantes det et nettverk av «hjelpemotorer» i form av småbyene og tettstedene som ved siden av handel med sitt nære omland, var dominert av et ensidig bedriftsliv basert på gruve- og metallutvinning som for eksempel på Røros, i Meråker, i Orkdalen eller sagbruksindustri som i Namsos.

En ny tid

I 1768 ble Nicolai Fredrik Krohg utpekt som veimester nordenfjells. Under hans og sønnens ledelse ble det bygget kjørbare veier fra Trondheim til kobberverkene på Røros og Kvikne, men det var først på midten av 1800-tallet at kommunikasjonsutbyggingen virkelig skjøt fart.

Landhandelens oppkomst

I 1846 søkte Elling Iversen Windahl om å få opprette butikk i Oppdal. Fra før hadde fjellbygda to landhandlere. Windahl ville åpne sin handelsbod to-tre mil fra de andre, men fikk avslag. Bygda trengte ikke flere butikker, mente formannskapet.

Gamp og damp

I 1807 kjørte den tyske geologen Leopold von Buch i en firhjulet vogn fra Trondheim til Steinkjer. Lenger nord kom han ikke. På tilbaketuren satt kusken bare i vognen to ganger, på Steinkjer og etter at hestene ble spent fra i Trondheim. Selv mente von Buch at det ville ta femti år før nestemann prøvde seg.

Et Nordens Hamburg

Akkurat som Hamburg var Østersjøens og Skandinavias kommersielle sentrum, slik skulle Trondheim bli midtpunktet for handelen i det nordenfjeldske Norge og deler av Jemtland. Slik så byens ledende menn på byens fremtid omkring 1880.

Trønderske dampskipspionerer

På 1840-tallet begynte arbeidet med å danne et trøndersk dampskipsselskap. De første forsøkene mislyktes, men i 1848 ble det endelig konstituert på høstmarkedet i Levanger. Opprinnelig var planen å kjøpe et skip fra utlandet, men det ble umulig på grunn av krigen som brøt ut mellom Danmark og de tyske statene.

Kystfartens oppsving

Om den første rutefarten på Trondheimsfjorden mislyktes, gikk det snart annerledes. Allerede i 1856 leverte Fabrikken ved Nidelven dampskipet «Indherred». Skipet var eid av aksjonærer i Levanger og omegn. Åtte år senere ble Steenkjær Dampskibsselskab stiftet. I 1868–69 kom det dampskipsselskaper i både Orkdalen og Stjørdalen.

Skipsfarten og byens handel

«Skibe fra Trondhjem maa nærmest regnes som Klenodier.» Slik klaget Dagsposten i oktober 1895. Da var Trondheim sunket ned til 23. plass i rekken av norske sjøfartsbyer. Trondheim sto helt utenfor norsk skipsfarts mektige ekspansjon i fraktfarten mellom fremmede havner.

Verden rykker nærmere

I 1920 var jernbanenettet utbygd til Grong, og Dovrebanen var snart ferdig. Flere steder i trøndelagsfylkene var det sågar kommet rutebiler. Telegrafen, telefonen og bedre postombæring hadde gitt informasjonsflyten en ny hurtighet. Rotasjonspresser, billig papir og rask distribusjon hadde gjort dagsaviser til allemannseie.

Byer og ladesteder

Landsdelens eneste større bysamfunn, ja noen vil si eneste virkelige by, Trondheim, fungerte først og fremst som sentralsted for et stort omland som levde av landbruk. Trondheim, og i en viss grad også Namsos, var utskipingshavner for råvarer som for eksempel trelast, papirmasse og fisk produsert i omlandet.

Nye metoder i jordbruket presenteres

Mot slutten av 1700-tallet ble det større interesse for forbedringer i jordbruket. For å få bedre avlinger begynte man i større grad å grøfte åkrene. Allerede i 1743 forteller presten i Stadsbygda at han har grøftet og dyrket opp myrer til kornåker for å forbedre prestegården.

Fisket var livsgrunnlaget ved kysten

Om fjellbeitet var en livsnødvendig ressurs i fjellbygdene, var det havet som var kystbøndenens ”utmark”. Da presten i Stadsbygd i 1743 skulle svare på sentralmyndighetenes spørsmål om prestegjeldet, klaget han over bøndenes mangelfulle jordbruk. Fisket var årsaken.

Skogsarbeid blir viktigere som inntektskilde

For alle bønder var tilgangen på skog viktig. Tømmer var nødvendig til husbygging og til gjerder, til brensel og til båtbygging. Lauv, kvister og ris ble høstet som fôr til buskapen.

Gruvedriften på Røros

Rundt midten av 1600-tallet var det stor interesse for gruvedrift i Norge, og malmleting ble drevet mange steder etter påtrykk fra kongen i København. Krigene som også Danmark- Norge var innblandet i, skapte behov for metaller til våpen. Metaller var også i seg selv verdier som rikdom kunne måles i. Fra prekestolen oppfordret prestene bøndene til å se etter malm når de ferdes i utmarka. Mange steder lette fremmede bergfolk systematisk etter nye funn.

Trøndelag i informasjonssamfunnet

På 1970-talet meinte dei fleste at vegen til velstandsvekst gjekk gjennom vidare industrialisering. Jamvel samfunnskritiske miljøforkjemparar delte denne oppfatninga. Dei skilde likevel lag med fleirtalet i synet på om samfunnet eigentleg hadde bruk for større velstand. Men i 1974 nådde industrisysselsettinga toppen, ikkje berre i Noreg, men også i ei rekke andre land.

Garden Frøset i det andre hamskiftet

I 1952 da Arnt Frøseth på Byneset var sju år, kjøpte far hans den første traktoren. Det var ein Ferguson med bensinmotor, traktortypen som framfor nokon vart eit symbol på traktoriseringa av norsk landbruk.

Farvel til industrien?

Det var mange tradisjonsrike bedrifter som fekk problem i Trøndelag frå midt på 1970-talet og utetter. Å tale om ei total avindustrialisering blir likevel feil. Grunnmønsteret er ikkje berre nasjonalt, men internasjonalt. Snunaden kom først i Trondheim, og det var også der nedgangen var relativt sterkast.

Folketall og bebyggelse

En stor del av geistligheten i Trondheim må ha mistet livet under mannedauden fra midten av 1300-tallet. Stort bedre gikk det trolig ikke med den øvrige befolkningen, både rotter og pestbakterier må ha hatt bedre betingelser i en tett befolket by enn i grisgrendte strøk.

Leilendingenes avgifter og plikter

Da folketallet i senmiddelalderen sank til under halvparten av det det hadde vært i tidligere tider, fikk det vidtrekkende følger både for jordeiere og jordleiere. Den store ubalansen mellom gårder til leie og potensielle leilendinger førte til at tusenvis av gårder ble lagt øde og landskylden ble redusert til jevnt over en fjerdedel for eiendommer det lyktes å bygsle bort. Under slike forhold var det ikke mulig å presentere leilendingene for nye avgiftskrav.

De fattige

Både i byene og på landet var det folk som hadde store problemer med å klare seg selv. Årsakene til det kunne være fysiske og psykiske handikap, alderdomssvakhet eller arbeidsløshet. Verst var det hvis man ikke hadde nær familie som kunne tre støttende til.

Sørsamene på 1500-tallet

Sørsamisk historie har blitt flittig debattert i de senere år. Hovedtemaet for diskusjonen har vært: Hvor har sørsamene hatt tilhold opp gjennom tidene og hvor tallrik har denne etniske minoritet vært i de ulike områder?

Sørsamene og tamreindrifta

Mye tyder på at det har foregått en gradvis omlegging fra jakt og fangst til tamreindrift fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet.

I eldre tid var husholdet ramme om familie og arbeid

De fleste mennesker levde innenfor rammene av et hushold. Kjernen i husholdet var vanligvis et gift par, med flere eller færre barn. Til husholdet var det knyttet gårdsdrenger og tjenestetauser – flere eller færre ettersom gården kunne bære det. Enslige personer eller ektepar uten eget bruk eller plass kunne leie seg inn på en gård, som innerster. Kårfolk kunne være tettere eller løsere knyttet til husholdet. På mange gårder finner vi fosterbarn.

Husmenn

På 1600-tallet er det vanskelig å skille ut mennesker som vi kan kalle husmenn i den betydning vi vanligvis legger i ordet – bruker av en plass som er skilt ut innenfor en gårds jord, i innmark eller utmark.

Nærkontakt mellom bønder og samer

Mens det meste av befolkningen i Trøndelag var folk med tilknytning til en bofast bondekultur, var samenes næringsområde fjellet og skogområdene opp mot fjellet, og i mindre grad knyttet til én boplass gjennom hele året.

En jammerlig frostnatt

Folk som har studert befolkningsutvikling, forteller om to kraftige demografiske kriser i Norge på slutten av 1600-tallet, da dødstallene langt oversteg fødselstallene. Det var i 1668–77, og særlig i 1690–99. Den siste var landsomfattende, og forekom også andre steder i Europa. Samtidige beretninger opplyser om uår, matmangel og hungersnød.

Noen steder ekspanderte

Befolkningsutviklingen var ikke den samme overalt. Det gamle Ålen prestegjeld kan være et eksempel på det. Både befolkning og bosetning stagnerte i det gamle bygdesentret.

Tjenestefolk eller husmenn

I løpet av 1700-tallet ble det færre tjenestefolk i jordbruket. Det henger sammen med at mange bruk ble delt. De ble dermed så små at behovet for tjenerhjelp ble mindre. Dessuten overtok husmannsfamilier mye av det arbeidet tjenestefolkene tidligere hadde gjort i jordbruket.

Hvor utviklet husmannsvesenet seg?

Det var særlig i bygder med noenlunde store bruk, muligheter for rydningsjord og skogbruk at husmannsvesenet utviklet seg. I Stjørdal og Verdal og Inderøy fogderier var veksten i antall husmenn sterkest.

Kårordningen formaliseres

Den første detaljerte kårkontrakten i Skogn finner vi i 1730 da madame Anne With, enke etter kornetten Morten Henriksen, solgte Ner-Felstad til Rasmus Larsen Moksnes fra Frosta og ville sikre seg skikkelig kår: fritt husrom med ved og varme, to kyr, nok fôr til to småfe og rett til å holde griser i ei trø. To tønner bygg, to tønner havre og en halv tønne halvbygg betinget hun seg også.

Enkefolk

Det var langt flere enker enn enkemenn i samfunnet. Kvinner giftet seg vanligvis noe yngre enn menn og levde lenger. Sjansen for at mannen i et ekteskap skulle dø først var derfor stor. I tillegg giftet enkemenn seg om igjen langt oftere enn enker. Mennenes enkestand varte derfor oftest ganske kort.

Barn som ressurs

Folk fikk mange barn i det gamle samfunnet, og fødselshyppigheten holdt seg høy fram til slutten av 1800-tallet. Den barnebegrensning som foregikk, var i hovedsak et resultat av at folk giftet seg seint, og dermed ikke utnyttet hele det mulige aldersspenn for barneproduksjon.

Eksempla Leksvika og Fosen

Rundt tusenårsskiftet framstod Leksvika som eksempel på at det var mogleg med industrivekst også i trønderske småsamfunn om tilhøva låg til rette. Da var nærare 38 % av dei yrkesaktive i kommunen knytt til industrien, den høgaste andelen i nokon trøndersk kommune.

Samene blir mer synlige

I kilder fra 1700-tallet opptrer samer oftere enn før. En årsak er at myndighetene ble mer opptatt av dem – som mulig skatteobjekt og som undersåtter som skulle innlemmes både i det religiøse samfunn og i det norske samfunn for øvrig. Siden samene holdt til i grensestrøkene mot Sverige, ble det også viktig å kartlegge dem og hvor de holdt til i forbindelse med grenseoppgang mot Sverige.

Det vert fleire trønderar

Frå 1845 til 1920 vart det mange fleire menneske i landsdelen. I denne perioden auka folketalet i Trøndelag med 100 000, frå 155 000 til 255 000, det vil seie ca. 65 prosent. Veksten var stor allereie i første halvdel av 1800-åra, og han akselererte.

Kvifor flytta folk?

Det mest treffande svaret på spørsmålet om kvifor folk flytta, er jakta på levebrød. På flytteattestane var arbeid oppgjeven som grunn i mange tilfelle. Nokre var beint fram nøydd til å søkje seg utkome andre stader. Andre sto friare og var kanskje også drivne av eventyrlyst.

Folk på stadig vandring - 1800-talet

Ikkje alle føydde seg like lett inn i dei gjeldande samfunnsstrukturane. Nokre levde tydelig meir på sida av storsamfunnet enn andre. På bygdene så vel som i byane kunne det frå tid til anna vere omstreifarar å sjå. Det var enten taterfølgjer eller andre som ikkje hadde fast bustad og levebrød.

Du trivelege trøndelag

Kva særkjenner livet i Trøndelag i høve til andre stader? Korleis opplever trønderar seg sjølve, og korleis blir trønderar og Trøndelag opplevd av andre?

Eit særeige trøndersk kvardagsliv?

Om ein leitar etter trønderske særdrag, blir hovudinntrykket likevel at kvardagen i Trøndelag i det meste skilde seg lite frå det ein fann andre stader i den rike delen av verda.

Bone og fintrønder

Ei viktig skiljeline i landsdelen handlar om tilhøvet mellom by og land. Motsetningane var merkbare også i Trøndelag, sjølv om dei jamt over har vore langt mindre synlege enn til dømes i Bergen.

Kultur og motkultur i Trøndelag

Å skrive om kultur er å innby til mistyding, for ordet blir i ulike samanhengar nytta om alt frå særskilte livsformer til profesjonell kunstproduksjon. Snakkar ein om «ungdomskultur », brukar ein såleis eit anna kulturomgrep enn når ein snakkar om «kulturlivet». I begge tilfelle leier ordet likevel tanken i retning av ulike måtar å gripe, tenke om og tolke tilveret på – og om å finne ulike måtar å uttrykke dette på.

Sørsamisk synleggjering

I Oscar Sunds kapittel om Nordland i Norge vårt land frå 1950 kunne ein lese om «finner, lapper eller samer, som det er blitt en høflighetsskikk å kalle dem,» at dei no « … blir … nærmest betraktet som en døende rase, underlegen og barnslig …».

Det fleirkulturelle Trøndelag

Sett under eitt var Trøndelag også rundt tusenårsskiftet dominert av folk av norsk etnisitet. Likevel fekk biletet fleire sjatteringar gjennom dei siste tiåra av 1900-talet. Landsdelen har mellom anna fått eit merkbart innslag av innvandrarar. Samstundes har ein eldre kultur i landsdelen, den som vekselvis har vorte nemnt som «dei reisande» eller «tater», gått gjennom ei utvikling som vanskeleg kan karakteriserast som anna enn ambivalent.

Rosenborg - frå bydelsklubb til landsdelssymbol

Trønderidrett, jamvel trøndersk lagidrett, er langt meir enn Rosenborg ballklubb. Likevel kan det vere gode grunnar til å gå nærare inn på historia om Rosenborg. Ho fortel ikkje berre om utviklinga innan idretten, men ho kan også brukast som eit prisme for å forstå meir grunnleggande endringsdrag i kultur så vel som i økonomi – både innan regionen og meir allment.

Oppgjør med krigens tapere

I mai 1945 var krigen slutt og oppgjørets time var kommet for mange NS-medlemmer.

Frigjøringsåret 1945 og gjenreisinga

Dersom vi gjør opp status om virkningene av krigen i 1945, er bildet sammensatt. Trøndelag slapp relativt lett ifra rene krigsødeleggelser. Når så sagt, var byene i Nord- Trøndelag blant de hardest rammede i Norge.

Inn i en ny tid?

Alt om kvelden 7. mai 1945 begynte flaggene å gå til topps på gardene i Trøndelag, feiringa av krigens slutt kunne begynne. Fem år som for de fleste var tunge og grå var endelig over.

Andre verdenskrig i Trøndelag sett i perspektiv

I en regionhistorie vil en alltid kretse om spørsmål som berettigelsen av å beskrive nasjonale fenomen i et regionalt perspektiv. Så også med krigen 1940–45. Annen verdenskrig var selvsagt ikke trøndersk. Begivenheter som fant sted i Trøndelag, var styrt og bestemt av handlinger og årsaker utenfra, dels på en nasjonal arena, men først og fremst på en europeisk og global.

Turbulente Trøndelag

Året 1942 var fylt av tilbakeslag for motstandsarbeidet som spredte uhygge over hele landsdelen. Aksjonen mot jødene i Norge ble faktisk innledet i Trøndelag alt i 1941 i og med beslagleggelsen av synagogen i april og konfiskeringen av jødiske eiendommer og forretninger om høsten.

Trøndelag uten Milorg?

Med den militære styrkeoppbygginga gikk det dårligere i Trøndelag. Gang på gang ble forsøk på å bygge opp motstandsstyrker slått ned og fulgt av fengslinger og henrettelser.

Det trønderske landskapet rundt 1850

Det landskapet ein kunne skode rundt seg i 1850, var vesensforskjellig frå det ein skulle få sjå nokre tiår seinare. På bygdene var landskapet ved midten av hundreåret i tillegg til terrengformer, vatn, vassdrag og vegetasjon, prega av driftsbygningar knytt til primærnæringane og våningshus i halvannan eller to etasjar i litt ulike lengder.

Jordbrukslandskapet under omstrukturering

Jordbruket gjennomgjekk endringar som sette sitt preg på landskapet. Utskiftingar og produksjonsomlegging er viktige stikkord. Utskiftingane vart intensivert etter at loven av 1857 kom, og det føregjekk naturlig nok flest utskiftingar der teigblandinga hadde vore mest omfattande, det vil seie på kysten og i dei indre dal- og fjellbygdene.

Gardstunet – trøndertunet

Det som sette dei tydeligaste spora i landskapet, var endringane på sjølve gardstuna. Dei mest dramatiske forandringane kom der det hadde vore klyngetun som no vart utskifta. Ofte vart det bygd heilt nye hus. Driftsbygningane gjennomgjekk størst forandring. Hovudtrekk var ei utvikling frå mange til færre hus, og idealet vart den såkalla einskapbygningen.

Nye bygningar

Ein ny bygningstype som kjem utover landsbygda, er skulebygg. I løpet av 1860-åra vart det bygd skulehus i hopetal i dei trønderske bygdene så vel som elles i landet. Skulen skulle ligge slik at skulevegen vart kortast mulig for flest mulig, så han vart ofte liggande der det ikkje var busetjing frå før, midt mellom fleire grender. På grunn av lovendring og auka folketal blei det også reist fleire kyrkjebygg.

Fritidslandskap

Jordbrukslandskapet var eit produksjonslandskap, men i denne perioden kan ein også ta til å nemne noko som fritidslandskap. Desse to landskapstypane kan gå inn i kvarandre, slik at det kan vere element av fritidslandskap innimellom i eit produksjonslandskap.

Bylandskapet

Trass i at ein får mange nye trekk spreidd utover i jordbrukslandskapet, og at ein til dels kan snakke om eit samferdselslandskap og eit fritidslandskap ute på bygdene, er det områda i byane og på dei nye tettstadene som opplever størst endringar i arealbruken.

Opplæringsbehov

I den unge norske staten frå 1814 fekk opplæringsbehovet ein noko annen karakter enn det som var ambisjonen med allmugeskolen. No vart etter kvart også opplæring av barn og unge til samfunnsborgarar viktig.

På flyttefot

Mykje folk var på flyttefot på 1800-talet. Nokre flytta berre lokalt, andre flytta innanfor regionen, og atter andre drog langt av lei. Ikkje alle flytta permanent, men var berre på sesongvise arbeidsvandringar eller dreiv langtidspendling.

Flytting i Trøndelag 1900-1920

Når ein kjem fram mot 1900, rekrutterer Trondheim ein enda større del av befolkninga si utafrå, men så var det da også ein by i sterk vekst. Tilhøvet for dei nordtrønderske byane derimot var omtrent som før, og landdistrikta omkring var viktigaste rekrutteringsområde for dei.

Utvandring i tal og takt

Naturlig befolkningsvekst og innanlands flytting var viktige faktorer, men det mest dramatiske på det demografiske området var trass alt den store utvandringa. I tida 1846-1930 sett under eitt drog over 80 000 menneske til oversjøiske område.

Handelen øker - og reguleres

Thomas Hammond innvandret til Trondheim fra England på 1650-tallet. I 1655/56 var han en av de fremmede kjøpmenn som ble bøtelagt for å ha blitt igjen i byen om vinteren etter at de utenlandske skipene hadd reist, i strid med byprivilegiene.

Byfolk

I overgangen til 1800-tallet var det fremdeles bare Trondheim som hadde status som by i Trøndelag. Ennå i 1801 var det under ni prosent av befolkningen i Trøndelag som bodde her. Men de som bodde i denne byen hadde en spesiell status: De hadde særegne rettigheter når det gjaldt å drive handel og håndverk.

Frå martna til tur på butikken

Dei årlig tilbakevendande marknadane hadde vore viktige treffpunkt. Dei nye vilkåra for handelen gjorde at dei gamle marknadsplassane meir eller mindre hadde utspela si rolle.

Eier av