Ressurspermen i lokalhistorie ble utgitt til tusenårsjubileet i 1997. Den var et samarbeid mellom Avdeling oppvekst i Trondheim kommune og Byhistoriekomiteens Formidlingsutvalg. Medarbeidere på prosjektet har vært Jan Breida, Jørund Falnes, Rolf Grankvist, Ann Kristin Klausen, Svein Lorentzen, Magne Njåstad, Ola Svein Stugu og Eivind Aas. Grankvist, Lorentzen og Stugu, alle fra Formidlingsutvalget, har utgjort et redaksjonsutvalg med store fullmakter til å redigere stoffet. Ressurspermen var ment å være en generell lokalhistorisk ressurs for skolen. I tillegg til ressurspermen er det produsert et grunnhefte av Magne Njåstad med sammenhengende tekst. De åtte forfatterne har arbeidet sammen for å løse oppgaven som et felles problembasert prosjekt.
I heftet «Barndom i Trondheim 1920-1940» har Berit Gullikstad samlet mange kilder om hvordan det var å vokse opp i mellomkrigstida. Der fins både intervjuer og mye statistisk materiale som kan brukes til å fylle ut stoffet her.
Rundt århundreskiftet var Trondheim en meget trangbodd by. Svært mange familier måtte nøye seg med ett rom og kjøkken. Noen delte kjøkken med nabofamilien. Det var heller ikke uvanlig med flere familier på ett rom, og søskenflokkene var jevnt over mye større enn nå.
Helt fram til etter 1870 lå fjæra nord for byen åpen ut mot Munkholmen og Strindfjorden. Der det den gangen var fri innseiling mot Ravnkloa for fiskere og andre som kom fra distriktene omkring, sperres utsikten i dag av jernbaneanlegg, utfylte havneområder og store hus langs kaier og kunstige strandkanter. Fra Munkholmen ser en bare de høyeste bygningene inne i bykjernen. Det kan nærmest virke som om byen har blitt stengt ute fra vannet. Hva har egentlig skjedd?
En by består ikke bare av hus, men også av transportårer der folk og varer kan fraktes både innenfor byen og mellom byen og verden omkring. I tillegg finner vi i den moderne byen en rekke andre rør, kabler og ledninger som knytter den sammen.
I tida mellom 1. og 2. verdenskrig, mellomkrigstida, var det både økonomisk krise og økonomisk oppgang.
Den sterke industrialiseringen i Vest-Europa på 1800-tallet handlet ikke bare om teknikk og maskiner. Det handlet også om et gryende moderne forbrukerhushold og om nye forbruksmønster.
Den første tida etter krigen var bolignøden fremdeles stor. Rundt 1950 var så mye som hver fierde husstand i byen uten eget, selvstendig husvære. Det betyr at de enten delte bolig med andre husstander, eller i det minste delte kjøkken og bad. Mange av de andre bodde også trangt - toromsboligen var den mest vanlige boligtypen.
Stedet der fabrikken ble bygd, hadde lange håndverkstradisjoner. Under Napoleonskrigene skal det ha vært fire små skipsverft ovenfor bybrua, men i 1818 fantes bare ett: Øvre Trondhjems skibsverft.
To av de mest fremgangsrike handelshusene i Kjøpmannsgata viste interesse for ideen om å starte en industribedrift drevet av damp. Det var fimaene Hoe & Co og Schreiner & Co. Huitfeldts svigerfar, Hermann Garman, ledet det første. Det andre hadde slesvigeren Christian L. Schreiner overtatt etter Meincke-slekten i 1830.
Den 5. august 1727 ble det født en liten gutt i Trondheim. Han ble døpt Hans etter sin danske bestefar. Moren til Hans, Johanne Christine Lind, tilhørte en fin handels- og håndverkerfamilie i Trondheim, men guttens far hadde nettopp flyttet til byen. Sammen med broren sin hadde han reist fra Fredericia i Danmark, langt nordover til en fremmed by for å bli kjøpmann.
Da industrien kom, ble det en vanskelig tid for mange gamle fag. Håndverkere som hattemakerne og bøkkerne forsvant nesten helt.
I tillegg til nasjonsbygging og utvandring som et vindu mot verden viser industrioppbygginga i Trondheim på 1800-tallet at Trondheim tar i bruk den gamle vegen mot vest for å skaffe seg ekspertise til industrialisering.
Hvis du går langs Erling Skakkes gate på Kalvskinnet i retning Ila vil du passere Vitenskapsmuseet - en stor gul murbygning. På samme siden av gata, men i neste kvartal lå det en garverifabrikk tidligere. Fra den beskjedne begynnelsen i 1852 tok det ikke lang tid før Klem, Hansen & Co. ble en stor bedrift.
Tidligere ble mat, klær og tekstiler bearbeidet av kvinnene i hjemmet. De fabrikkene som etterhvert overtok framstillingen av slike varer, fikk en klar overvekt av kvinnelige arbeidere.
Under ordet fritt i Adresseavisen sto i 1991 følgende innlegg: «Endelig ser det ut til at Leiv Eiriksson kan komme til heder og verdighet i Trondheim. Riktignok ca. 1000 år etter at han seilte ut Trondheimsfjorden og fant Amerika. I min Snorre står følgende i avsnitt 86 i saga om Olav Trygveson: «Leiv, son hans Eirik Raude, som fyrst bygde Grønland, var denne sumaren kom in fraa Grønland til Norig. Han for til kong Olav og tok imot kristendomen og var um vetteren hjaa kong Olav.»
Nattmannen, eller rakkeren som han også ble kalt, var renovasjonsarbeider og skarpretterens hjelper. For dette arbeidet fikk han lønn og fri bolig av byen, samt noe privat betaling.
Fra midten av 1800-tallet ble byen dratt inn i den moderne verden. En verden med dampskip, jernbane, telegraf, industri og omfattende kjøp og salg av varer og tjenester. Næringslivet i byen forandret seg også. En ny type kjøpmenn overtok mer og mer. Mange av dem var innflyttere fra distriktene og de holdt til i Strandgaten (Olav Tryggvasonsgate).
Historien om skipsbyggingen i Trondheim er en historie om vekst og fall gjennom 140 år fra Fabrikken ved Nidelven ble grunnlagt i 1843 til TMV ble nedlagt i 1983. Den første halvdelen av perioden er veksttida.
I Trondheim blomstret industri og næringsliv på andre halvdel av 1800-tallet. Folk strømmet til byen. De fleste tilhørte «den ringere stand» eller arbeiderklassen som vi også kaller denne gruppen.
På 1600-tallet gikk Trondheim inn i en sterk økonomisk oppgang. Det byen denne tida først og fremst levde av, var handel. Slik var det også på 1700-tallet. De viktigeste varene det ble handlet med, var tømmer og trelast, sild og tørrfisk samt kobber-malm fra gruvene i landsdelen.
For lenge siden lå det et toetasjes trehus i Erling Skakkesgate 13. Til huset hørte det en gårdsplass og et tilbygg hvor det var spiskammer, rullebod for tøy, vedskjul, avtrede og staller for sauer og kyr.
Trondheim har en historie som er knyttet til byens utvikling lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke noe klart skille mellom de fire nivåene av vår historie, og byen ved osen av Nidelva har slik sett alltid hatt et vindu mot verden og dermed vært en by i verden.
Et krigsminne mot verden
Pilegrimsbyen langt mot nord, som erkebiskopen hadde forlatt i 1537, ble slik sett på 1600- og 1700-tallet de store mulighetenes by. Tømmer, fisk og malm hadde landsdelen mye av, og folk i resten av Europa trengte dette sårt.
Et radikalt politisk vindu mot verden - På 1900-tallet greier Trondheim å erobre hovedstaden utenfra gjennom en radikalisering av fagbevegelsen og Det norske arbeiderparti.
Etter andre verdenskrig er Trondheims vindu blitt åpnet på vidt gap mot USA. Dette gjelder Norge generelt, men kanskje også Trondheim spesielt.
I 1880-åra var det mye diskusjon blant TMVs aksjeeierne om hva bedriften skulle produsere. Skulle man holde på den gamle allsidigheten, eller burde bedriften spesialisere seg på en bestemt produksjon?
Etter den store brannen i 1681 fikk Trondheim en ny byplan med breie, rette gater. Husene som ble bygd, var imidlertid av samme type som de gamle: brune, lafta tømmerhus uten paneling og maling og små vinduer. De velstående i byen, kjøpmenn og embetsmenn, bodde nok finere enn de fleste andre, men heller ikke de levde i noe særlig luksus. Etter hvert opparbeidet imidlertid de ledende handelsfamiliene i byen store formuer.
Hva vi gjør er viktig for hva vi er. Dette gjelder for hver enkelt av oss. Men det gjelder også for byer og andre steder: Et steds karakter blir i stor grad bestemt av hva folk driver med og lever av på stedet.
Før industrien kom, ble det meste av det som folk brukte, laget av håndverkere. På 1700-tallet eksisterte omlag 40 håndverk i byen, i Bergen var det på samme tid hele 60 forskjellige håndtverksfag. 13 av fagene i byen var organiserte i laug.
Den beste måten å se den fysiske byveksten på, er å studere kart. I dette emnet kan vi studere en serie kart som til sammen viser hvordan utviklingen har vært, med langsom vekst fram til bortimot århundrskiftet, og stadig raskere byspredning i det meste av vårt århundre.
Diagrammet viser hvordan folketallet i Trondheimsområdet utviklet seg fra 1890 til 1990.
Folkeskolen i Trondhjem 1920
Befolkningsstatistikk
Arbeidsfolk - arbeidermiljø i Trondheim omkring 1915
Skomakeryrket
Olsen i Trondheim i 1888
To notiser fra Adresseavisen 1767
Oppdag byen på egen hånd
Å bo i Trondheim - folketellinga 1801
Skoler i Trondheim
Grønninggården
Dampmaskin
Fra folketellingen 1885 - Kalvskindsgade 1a
Byvekst i Trondheim fra 1902 til 1989
Kart som viser Trondheims bebygde område fra 1658 til 1909.
En by i vekst
Tegning - Døvmonsgården
Prisliste fra I. K. Lykke
Agnar forteller
Jeg vover mig ikke til at gifte mig med Ham - brev 3
En glæde at sende eder nogle linjer - brev 2
Eirik Raudes saga
Trønderbrev fra Amerika
Norsk utvandring fram til 1930