Norge klarte å holde seg utenfor verdenskrigen 1914–18, men den fikk også ringvirkninger
for de nøytrale landene. Krigen åpenbarte at også Trøndelag, helt ned til de
minste lokalsamfunn, var blitt mer avhengig av verden utenfor enn før.
Arbeiderpartiets kommunevalgprogram fra 1934 bar bud om en ny politikk. Partiets
gamle sosialistiske og revolusjonære retorikk ble dempet ned til fordel for et konkret
utformet og ekspansivt kriseprogram som tok sikte på å bekjempe arbeidsløsheten.
I 1953 var det fortsatt 18 000 innbyggere eller 16 prosent av folkemengden i Nord-Trøndelag
som ikke hadde tilgang på elektrisk kraft. Dårligst forspent var fjellbygdene i Namdalen
og enkelte kystbygder. I Sør-Trøndelag var forholdene noe bedre.
Året 1942 var fylt av tilbakeslag for motstandsarbeidet som spredte uhygge over hele landsdelen. Aksjonen mot jødene i Norge ble faktisk innledet i Trøndelag alt i 1941 i og med beslagleggelsen av synagogen i april og konfiskeringen av jødiske eiendommer og forretninger om høsten.
Etter lammelsen fra det militære nederlaget, riksrådsforhandlingene og overgangen til nazistyret sommeren og høsten 1940 våknet motstandsviljen også hos trønderne. Den rettet seg dels mot okkupasjonsmakten, men etter Terbovens tale 25. september 1940 i stigende grad mot Nasjonal Samling.