f. 1932, førsteamanuensis emeritus ved NTNU, Institutt for historie og klassiske fag. Han har skrevet i Trøndelags historie om perioden 1920-2005. Tlf. 73596444. E-post: anders.kirkhusmo@hf.ntnu.no
Vidkun Quisling og Nasjonal Samling (NS) var svært opptatt av norsk historie, de brukte symboler hentet fra sagatidens mytologi og fra Snorre i sin propaganda. Dette var noe som også satte sitt preg på de såkalte riksmøtene som ble arrangert i perioden 1934-1944.
Norge var en nøytral stat i 1940, selv om båndene lå til Storbritannia. Forsvaret var sterkt svekket i løpet av 1930-årene og Norge var ikke forberedt på det som skulle komme.
Trøndelag utgjorde et knutepunkt mellom kommunikasjonslinjene fra Nord- og Sør-Norge, både landveien og sjøveien. Meråkerbanen østover mot Sverige var en del av dette nettet. Flyplassen på Værnes var også viktig i den strategiske planene, særlig i starten av krigen.
Under krigen gikk sysselsettingen opp i flere næringer. Bare få år i forveien var arbeidsløsheten stor og mange slet for å få endene til å møtes. Hvordan kunne dette være mulig? Skulle ikke en krig ha ført til vansker også i arbeidslivet?
Entreprenørene som jobbet for tyskerne ble kalt ”brakkebaronene”. De opererte i et grenseland mellom rett og galt. I rettsoppgjøret etter krigen var spørsmålet om man hadde tilbudt sine tjenester i et ønske om økt profitt eller under press fra tyskerne.
Internasjonalt sto krigen foran et vendepunkt vinteren 1942-43, med de store tyske nederlagene ved El Alamein i Nord-Afrika, og ved Stalingrad i Russland. Fra 1943 var tyskerne for første gang på defensiven i verdenskrigen.
Norge var stort sett forskånet fra den intense bombingen Europa og Sovjetunionen var utsatt for under Andre verdenskrig. Men i krigens første fase opplevde man dens gru også i Trøndelag når bombeflyene slapp sin last over Namsos og Steinkjer.
Etter unionsoppløsningen i 1905, opprettet Norge og Sverige en nøytral sone på begge sider av grensen. De norske befestningene som lå innenfor denne sonen måtte fjernes. Forholdet til Sverige var fortsatt spent, og i samråd med forsvarsledelsen bestemte regjeringen at det var behov for en befestet forsvarslinje tilbaketrukket fra grensen og den nøytrale sonen.
Under krigen kunne du risikere bøter og straff for det som i dag synes å være uskyldige handlinger.
Perioden fra 1870-80-åra opp mot 1920 var preget av sterk vekst og forandring. Historikerne snakker gjerne om at et hamskifte hadde funnet sted.
I løpet av 1900-tallet gjennomlevde det norske samfunn en dyptgående endringsprosess. Den foregikk i to faser, først i form av en overgang fra å være et gjennomgående landbruksland med en befolkning som hovedsakelig ernærte seg av jordbruk, skogbruk, fiske og fangst til et industrisamfunn, preget av «industrialisme» i sosial forstand, men mer spesifikt ved at flertallet av de sysselsatte levde av industri, handverk og anleggsvirksomhet.
Et stabilt trekk i mellomkrigstidas jordbruk i Trøndelag var bruken og innsatsen av arbeidskraft. Brukene ble drevet som et husholds- eller familiejordbruk der både barn, kvinner og menn deltok i gardsarbeidet.
Når det gjelder livet i bygdesamfunnene i Trøndelag i mellomkrigstida, finnes det neppe noe som kan sies å være «representativt», i statistisk forstand. Men trass i forskjeller på gardsbrukenes beliggenhet, bruksstørrelse og driftsformer, går mange felles trekk igjen.
Norge klarte å holde seg utenfor verdenskrigen 1914–18, men den fikk også ringvirkninger for de nøytrale landene. Krigen åpenbarte at også Trøndelag, helt ned til de minste lokalsamfunn, var blitt mer avhengig av verden utenfor enn før.
Trøndelags dominerende sentralsted, Trondheim by, med sin import- og eksporthandel og industriproduksjon var den store motor i landsdelens økonomiske system. I tillegg fantes det et nettverk av «hjelpemotorer» i form av småbyene og tettstedene som ved siden av handel med sitt nære omland, var dominert av et ensidig bedriftsliv basert på gruve- og metallutvinning som for eksempel på Røros, i Meråker, i Orkdalen eller sagbruksindustri som i Namsos.
Arbeiderpartiets kommunevalgprogram fra 1934 bar bud om en ny politikk. Partiets gamle sosialistiske og revolusjonære retorikk ble dempet ned til fordel for et konkret utformet og ekspansivt kriseprogram som tok sikte på å bekjempe arbeidsløsheten.
Landbruket fikk en renessanse i mellomkrigstida i form av økt produksjon, nydyrking og sysselsetting. Både fra offentlig og lokalt hold ble det satt i gang tiltak for å styrke denne næringa.
Aldri har det vært så mange kommuner i Trøndelag som i den perioden. I 1947 var det 55 herredskommuner og en bykommune i Sør-Trøndelag (Trondheim), og i Nord-Trøndelag 45 herreder, to ladesteder (Steinkjer og Namsos) og en kjøpstad (Levanger).
Den kommunale krisa i Norge på 1920-tallet var blitt så omfattende at staten måtte gripe inn med ulike virkemidler. Liksom for bankene var de første tiltakene preget av forsøk på å demme opp for den rene katastrofen. Med hjemmel av en lov av 1923 kunne kommuner som myndighetene mente ikke hadde skjøttet sitt bo, settes under offentlig administrasjon.
Hesten var fortsatt den viktigste trekkraften i arbeidslivet på bygdene til etter annen verdenskrig.Hesten hadde også fortsatt en sentral innenfor persontransporten, i alle fall på landsbygda og over relativt kortere distanser. Selv om hesten tapte terreng ut over i 1930- åra, forlenget krigen dens posisjon.
Dersom vi sammenligner hvor mange som bodde i spredt bebygde strøk i Trøndelag med gjennomsnittet ellers i landet, finner vi at andelen i Trøndelag var noe høyere. Folketilveksten fant i første rekke sted i Trondheim by og i forstedene til byene og i de eldre og nye tettstedene.
I 1953 var det fortsatt 18 000 innbyggere eller 16 prosent av folkemengden i Nord-Trøndelag som ikke hadde tilgang på elektrisk kraft. Dårligst forspent var fjellbygdene i Namdalen og enkelte kystbygder. I Sør-Trøndelag var forholdene noe bedre.
Dersom vi kaster et blikk på fordelinga av yrkesbefolkningen omkring 1960 var Trøndelag ved siden av Nord-Norge fortsatt den landsdel som i minst grad var industrialisert. Fortsatt var ca. 35 prosent av yrkesbefolkningen knyttet til primærnæringene mot bare 20 prosent på landbasis.
Landsdelens eneste større bysamfunn, ja noen vil si eneste virkelige by, Trondheim, fungerte først og fremst som sentralsted for et stort omland som levde av landbruk. Trondheim, og i en viss grad også Namsos, var utskipingshavner for råvarer som for eksempel trelast, papirmasse og fisk produsert i omlandet.
Natten til 9. april 1940 våknet den 22-årige kontoristen Egil Ellingsen av flydur over det store huset der han bodde, i Lerkendalsveien i Trondheim: «Jeg sto da opp klokken fem om morgenen, og så da et fly tett over med hakekors på vingene,» fortalte han senere. «Jeg skulle på kontoret til klokken halv ni, og da lå tyskere på annethvert gatehjørne og sikta på folk. Vi hadde også sett noen krigsskip på havna og skjønte at vi var okkupert.»
I mai 1945 var krigen slutt og oppgjørets time var kommet for mange NS-medlemmer.
Dersom vi gjør opp status om virkningene av krigen i 1945, er bildet sammensatt. Trøndelag slapp relativt lett ifra rene krigsødeleggelser. Når så sagt, var byene i Nord- Trøndelag blant de hardest rammede i Norge.
Alt om kvelden 7. mai 1945 begynte flaggene å gå til topps på gardene i Trøndelag, feiringa av krigens slutt kunne begynne. Fem år som for de fleste var tunge og grå var endelig over.
I en regionhistorie vil en alltid kretse om spørsmål som berettigelsen av å beskrive nasjonale fenomen i et regionalt perspektiv. Så også med krigen 1940–45. Annen verdenskrig var selvsagt ikke trøndersk. Begivenheter som fant sted i Trøndelag, var styrt og bestemt av handlinger og årsaker utenfra, dels på en nasjonal arena, men først og fremst på en europeisk og global.
Med den militære styrkeoppbygginga gikk det dårligere i Trøndelag. Gang på gang ble forsøk på å bygge opp motstandsstyrker slått ned og fulgt av fengslinger og henrettelser.
Året 1942 var fylt av tilbakeslag for motstandsarbeidet som spredte uhygge over hele landsdelen. Aksjonen mot jødene i Norge ble faktisk innledet i Trøndelag alt i 1941 i og med beslagleggelsen av synagogen i april og konfiskeringen av jødiske eiendommer og forretninger om høsten.
Etter lammelsen fra det militære nederlaget, riksrådsforhandlingene og overgangen til nazistyret sommeren og høsten 1940 våknet motstandsviljen også hos trønderne. Den rettet seg dels mot okkupasjonsmakten, men etter Terbovens tale 25. september 1940 i stigende grad mot Nasjonal Samling.
Minner fra allmueskolen i Ålen
Minne fra arbeidet ved Muggruva
Minner fra Klæbu seminar