Romanifolket/Taterne

Romanifolket/taterne i Norge har gjennom historien opplevd et brutalt møte med myndigheter og kirken, det samme har sigøynerne og romfolket. De tilhørte en reisende kultur som helt siden middelalderen ble sett på som en trussel mot det etablerte og ordnede samfunn. Først i løpet av det siste tiåret har vi opplevd en aksept og inkludering av de reisende. Men det vi ikke må glemme er hvordan taterne er behandlet i vår egen tid. Barn ble tatt fra sine foreldre, voksne ble internert, de ble stemplet som åndsvake og flere ble sterilisert eller kastrert uten at de fikk vite det. Dette var handlinger som ble gjort med "Norsk misjon blant hjemløses" velsignelse. Når man vet at dette holdt på til 1980-tallet virker det ekstra problematisk, vi vil jo gjerne tro at Norge er humanismens og frihetens hjemland!

Artikler (10) Vis nyeste Vis alle

Romanifolket og taterne i Norge

Taterne eller de reisende, er en gren av romanifolket i Norge og Sverige. Både myndighetene og samfunnet har behandlet taterne svært dårlig, deres livsform er ikke blitt akseptert og de har blitt møtt med skepsis og tvang.

Omreisende folk - 1700-tallet

På 1700-tallet foregikk det meste av flyttingene over korte avstander – innenfor bygda eller mellom nabobygder. Likevel var det en del flytting til Trondheim, og noen tok hyre på skip og kunne være borte kortere eller lengre perioder – eller ble borte for godt.

De reisendes kultur

Det mest karakteristiske kjennetegnet for taternes livsform er reisingen. De reiste fra sted til sted for å finne nye markeder for sine tjenester. Taterne reiste med hele familien, i motsetning til andre omreisende.

Det fleirkulturelle Trøndelag

Sett under eitt var Trøndelag også rundt tusenårsskiftet dominert av folk av norsk etnisitet. Likevel fekk biletet fleire sjatteringar gjennom dei siste tiåra av 1900-talet. Landsdelen har mellom anna fått eit merkbart innslag av innvandrarar. Samstundes har ein eldre kultur i landsdelen, den som vekselvis har vorte nemnt som «dei reisande» eller «tater», gått gjennom ei utvikling som vanskeleg kan karakteriserast som anna enn ambivalent.

Folk på stadig vandring - 1800-talet

Ikkje alle føydde seg like lett inn i dei gjeldande samfunnsstrukturane. Nokre levde tydelig meir på sida av storsamfunnet enn andre. På bygdene så vel som i byane kunne det frå tid til anna vere omstreifarar å sjå. Det var enten taterfølgjer eller andre som ikkje hadde fast bustad og levebrød.

Løsgjengerloven – loven mot de utstøtte

Lov om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap av 31. mai 1900, var på mange måter en klasselov. Såkalte løsgjengere kunne bli sittende nesten en mannsalder i fengsel fordi de ikke hadde fast bopel og dessuten slet med alkoholproblemer. Først i 1970 opphørte denne tvangsarbeidsordningen.

Sterilisering av taterjenter

Hvordan kunne man fram til slutten på 1960-tallet tvangssterilisere friske jenter med myndighetenes samtykke? Jentene var tatere og tilhørte en gruppe som myndighetene ikke klarte å integrere i samfunnet. I det følgende skal vi fortelle historien til noen av disse jentene.

Svanviken arbeidskoloni

Svanviken arbeidskoloni lå på Nordmøre, den ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. Hensikten med institusjonen var å få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste.

Tvangssterilisering

I mellomkrigstiden ble det utarbeidet en sosialpolitikk som skulle kontrollere reproduksjonen blant såkalte ”laverestående individer”. Dette mente man var tatere, sigøynere, prostituerte, seksualforbrytere, psykisk utviklingshemmede, sinnssyke og moralsk laverestående mennesker, slik som enslige mødre.

Vergerådsloven

Vergerådsloven var Norsk Misjon blant hjemløse sitt viktigste verktøy i kampen for å fjerne taterbarnas kultur og integrere dem i det norske samfunnet. Ifølge loven kunne barn under 18 år overlates til en annen familie eller institusjon, om barnet hadde gjordt noe galt, hvis forholdene i hjemmet var kritikkverdige, eller om barnet viste en vanskelig atferd som hverken hjemmet eller skole klarte å hanskes med.

Kilder(25)